Horten gård har lange tradisjoner som ferge- og gjestgiversted med sikre opptegnelser tilbake til slutten av 1500-tallet. Sentral beliggenhet kombinert med en rask forbindelse til Jeløya ved Moss gjorde dette til det viktigste fergestedet mellom vestre og østre side av Oslofjorden. Eieren av Horten gård hadde privilegier på driften av fergetrafikken og gjestgiveriet, og han drev i tillegg med skipsbygging. Viktige bygninger fra denne epoken i stedets historie står fremdeles i form av to gårdsanlegg fra to generasjoner av gjestgiversted.
Marinens hovedverft ble etablert på Horten gårds grunn i 1819. Karljohansvern var den norske marinens hovedverft fra 1850 til 1968. Karljohansvern er delt i et driftsområde og et samfunnsområde. Fra 1829 og frem mot 1850 ble en rekke praktbygg i empirestil oppført av de første ingeniøroffiserene ved verftet.Betydelige deler av bygningsmassen ble ødelagt da verftet ble bombet i 1945, blant annet verftets kontorbygning, marinens sykehus og det store kvartalet med mekaniske verksteder.
Etter 1850 ble empirestilen forlatt og erstattet av en mer romantisk, historismepreget arkitektur i upusset tegl. De fremste eksemplene er «Norske Løve», verftsporten og kirken. Fra første verdenskrig ble Karljohansvern senter for produksjon og utvikling av ammunisjon, miner og torpedoer. Flyfabrikken på Møringa, etablert i 1913, ble en stor bedrift med mange militære og sivilt ansatte.
På øya Vealøs ble fortet «Norske Løve» oppført i tiden 1852-56 i teglstein forsterket med granitt. Til Karljohansverns forsvar mot fjorden ble det i tiden mellom 1870 og 1876 anlagt kanonbatterier i tre adskilte posisjoner fra sundet mot Vealøs til kanalutløpet. Batteriene som alle er åpne i ryggen og dekket av jord i fronten, er dels oppført i tegl, dels i naturstein. På Østøya har det pågått destruering av sjøminer siden 1945. Her finner vi også den oppmurte dammen Mastedammen der man trutnet seilskutemaster på 1800-tallet.
Store deler av området og de fleste bygningene er fredet. Karljohansvern er åpent for allmenheten.
Løvøya
Løvøya kapell ble bygget rundt 1300. Det er viet St. Halvard og St. Martin. Et sagn sier at kirken ble bygd der det var en St. Olavs-kilde som mange syke valfartet til. I 1743 nevnes den som en kirke der folk ga et løfte mot å få hjelp fra helgenene. Kirken stod øde i drøyt 100 år før en privatmann i 1720 fikk lov til å sette den i stand, men så forfalt den igjen. Kapellet ble bygd opp atter en gang og sto ferdigrestaurert i 1950.
Sundet mellom Løvøya og fastlandet heter Drasundet. Tidligere var Løvøypollen mellom øyene og fastlandet en god havn for båter og seilskuter. Beste måten å komme seg ut av havna var å dra skuta ut gjennom Drasundet. Sjøbunnen kan skjule rester av båter og last den dag i dag
Falkensten
Storgården Falkensten fra slutten av 1500-tallet var en periode hovedsete for den danske adelsslekten Lange. I 1736 ble gårdens daværende eier Jørgen Qvall gitt kongelig privilegium på å starte Norges første glassverk.
Det ble prøvedrift, men aldri noen ordinær produksjon. Rundt 1900 ble det anlagt ullvarefabrikk med farveri, teglverk, mølle og sagbruk på gården. Falkensten bruk er fredet.
Til godset hører to vannfall som ble dannet av elven som kommer fra Borrevannet. Ved disse vannfallene ble fabrikkene og brukene på gården drevet. I dag er all den gamle industrien borte.
