Lystgården Bisjord ligger som en lunge midt inniblant vår tids industri- og forstadsbebyggelse langs Lågens bredder. For et par hundre år siden passerte reisende på vei opp Lågen fra Larviksfjorden fergestedene Lågerøya-Tylterøya og Steinsnes-Vestre Halsen sør for kulturmiljøet. Langs elvebreddene lå beitemark og åker i skjønn blanding med skogkledde åser og langs elva et og annet gårdshus som skilte seg ut fra de vanlige bondegårdene. Dette var Undersbo, Bisjord, Yttersø og Nordby (tre kilometer nord for kulturmiljøet) - gårder som var kjøpt opp av velstående byborgere i Larvik på 1700- og 1800-tallet. De lå i høvelig rideavstand fra byen og ble i første rekke benyttet om sommeren som landsteder eller såkalte lystgårder.
Forpakter
Hovedhusene var i to etasjer. I første bodde en husmann eller en forpakter. Han dyrket grønnsaker og holdt kyr, han sådde til åkeren og skjøttet beitene. I en tid da hesten var det viktigste fremkomstmiddelet for dem som ikke gikk til fots, lønte det seg å dyrke sin egen «bensin» - høy til hesten.
Lystgårdene er samme type bebyggelse som vi finner i gamle byer som Tønsberg og Oslo i samme tidsrom. Forskjellen er at i de større byene ble slike lystgårder bygd i den gamle bymarka, på «byens løkker». I en ung by som Larvik fantes ikke slike.
1700 tallet
Hovedbygningen på Bisjord fikk sin nåværende form på slutten av 1700-tallet. Den er svært verdifull ettersom den er et godt eksempel på storgårder fra slutten av 1700-tallet. Derfor er den også fredet. Det som utmerker Bisjord i forhold til de andre lystgårdene er det intakte jordbrukslandskapet rundt tunet, samt det gamle fergestedet Lågerøen nede ved elven. Forbindelsen mellom gården, elven og havet er intakt.
Herskapet fra Larvik holdt til i andre etasje der takhøyden var større. Det mest særpregede trekket ved lystgårdene i nedre Lågendalen er den høye annen etasjen over en lavere første etasje. De bevarte lystgårdbygningene kan grupperes etter ulike byggeskikkriterier basert på endringer, stil, eksteriør, grunnplan, alder og sosial tilhørighet. 1700-tallet omfatter Nordby og Unnersbo, 1810-20 kan vise til Bisjord, Yttersø, Hovland og Brekke (to og en halv kilometer nordvest og halvannen kilometer sør for kulturmiljøet). Norby og Yttersø fremstår som rene og gjennomførte uttrykk for sin tid, mens de andre – som Bisjord – representerer påbyggingsskikken, endret etter tidens krav og skiftende eieres lyster.
