I 1923 ble ferjestedet på Skjærsnes lagt ned. Det markerte slutten på mer enn tusen års ferdsel over Vestfjorden. På begge sider av fjorden viser gamle veier, gravhauger og gårdsbosetting at fjorden var et viktig knutepunkt. Navnet Hella kan oversettes med “sted der skip kan legge til og laste varer”. Nederst på Hella ligger et stort gravfelt fra jernalderen i et lite gravsøkk. En grav har form av en stor stein lagt oppå mindre steiner, den kalles Fandens spillebord. Gamle hulveier leder ned mot sjøen. Øst for Melsom og mellom gården og sjøen ligger det også gamle veier og gravfelt som tydelig viser at ferdselen gikk fra sjøen, om Melsom og videre vestover mot raet. Før fantes det gravhauger også på tunet på Melsom. Krysningspunktet over Vestfjorden var jernaldergårdenes viktigste kontaktpunkt med omverdenen.
Gamle navn
Navnet Melsom er satt sammen av mælir- og –heimr. Førsteleddet betyr “fjorden som leder inn til et tingsted, et forsamlingssted”. Endelsen er vanlig for gårdsnavn på 500-600-tallet. Navnet og gårdens fruktbare omland tyder på at Melsom kan ha vært hovedbølet i en gammel opphavsgård. I 1650 tok adelsmannen Vincent Bildt over denne og mange andre gårder i nærheten. Han slo dem sammen til den største gården i Vestfold etter Jarlsberg hovedgård. Rundt 1800 var det flere husmannsplasser på Melsoms grunn. Kontrasten er stor mellom det enkle husmannslivet og badehuset gårdsfolkene hadde på odden som i dag heter Plassene. Melsoms hovedbygning fra siste halvdel av 1800-tallet og den store driftsbygningen fra 1930-årene ruver i kulturlandskapet og er et viktig monument i nyere norsk landbrukshistorie. Gården er i dag i offentlig eie og benyttes som videregående skole.
Skjærsnes
På 1550-tallet var Skjærsnes adelig hovedgård eid av Jernskjeggene på Fritsø i Larvik. Den fortsatte å være i adelige og andre velbemidlede familiers eie frem til den ble bonde- og selveiergods i 1738. Gårdene i området var knyttet til hvalfangst og sjøfart. På Skjærsnes bodde Hans Ellefsen (død 1918). Han drev betydelig hvalfangst i Finnmark og etablerte senere fangststasjoner på Island.
Melsomvik
I middelalderen var leidangen kongens forsvarsstyrke. Leidangskipet i Melsomvik var ett av i alt 300 skip som var landets “marine” rundt 1300. Kanskje finnes rester av et uoppdaget naust ved Melsombukta?
Allerede i 1645 var det ferjeforbindelse de 400 meterne mellom Hella og Skjærsnes. Antagelig er driften enda eldre. Nøttlendingene dro til Melsom møller for å male kornet sitt. Vi vet ikke når det startet, men mølledrift i Melsombekken er kjent helt fra 1300-tallet. For folk fra Stokke var det enklest å reise over Hella når de skulle til Tønsberg. Om de da ikke selv rodde inn Vestfjorden. På Skjærsnes var det også dampskipskai for de lokale rutebåtene som trafikkerte Vestfjorden inn til Tønsberg.
Melsomvik var utskipingssted for trelast til europeiske byer allerede i 1534. Utover på 1600-tallet begynte sjøfolk, håndverkere, fjordfiskere og andre å bosette seg nede ved fjorden. Etter hvert kom det også folk med handelsbrev fra Tønsberg og slo seg ned i Melsomvik. I 1801 var det 35 husholdninger med langt over 100 personer her. Melsomvik var også i lang tid opplagshavn for hvalbåter. Den opprinnelige trehusbebyggelsen er godt bevart med mange bygninger fra 17- og 1800-tallet. Bygningsmiljøet er svært verdifullt og en viktig representant for kystkulturen i Vestfold.
