Osebergfunnet er selve symbolet på vikingtid. Det overdådig dekorerte skipet ble satt i haugen sommeren 834. I gravkammeret bak masten lå to kvinner som hadde fått med seg de rikeste gravgaver man kan tenke seg. Vi vet ikke hvem de var. Men vi vet at de hadde viktige posisjoner i samfunnet og en kontaktflate langt utenfor Slagendalen og Vestfold. Vikingtid er perioden 800-1050 e.Kr.
Du kan lese mer om det fantastiske Osebergfunnet her
Oseberghaugen ligger i ensom majestet nede på sletta. Den er 40 meter i diameter og har vært fem meter høy. Haugen ble åpnet i 1904 og skipet og gravgavene hentet ut. Likevel finnes mye bevart av selve monumentet.
Navnet Slagen betyr antagelig «fuktig jordsmonn». Da den første jordbruksbefolkning kom hit, bød de fuktige leirslettene på de mest næringsrike slåtte- og beitemarkene de kunne tenke seg, og det sandige jordsmonnet i dalsidene var det aller beste for datidens åkerbruk.
Slagen var bygdenavn allerede i middelalderen og kan også ha vært navnet på opphavsgården som de andre gårdene er skilt ut fra.
Graver og stedsnavn viser at Slagendalen har trukket folk til seg gjennom flere årtusen. Vi er også helt sikre på at tallrike kulturminner fortsatt ligger uoppdaget under åkerjorden.
Oppe ved gårdene finnes det større og mindre gravfelt: på Oseberg, Horgen, Basberg, Rom, Rørås, Lie, Røren, Unneberg, Kongs-Eik og Eikeberg. I tillegg til dette har senere års forskning påvist mer enn 150 nye kulturminner. På Basberg finnes det dessuten helleristninger, og gjennom årene er det også funnet flere steinalderredskap i dette landskapet.
Flere gårdsnavn i Slagendalen viser til tidligere tiders kult. Basberg er en sammenstilling av gudenavnet Balder og –berg. Altså en noe høytliggende gård der det ble utøvet kult for guden Balder. Førsteleddet i navnet Horgen, horg, er forklart med «steinsamling» eller «fjelltopp», men det kan også bety «sted som er innrettet til kult av gudeskikkelse». Vi vet lite om hvordan kultstedet så ut. Gårdsnavnene viser at Slagendalen var et rituelt landskap i jernalderen.
Slagen Kirke
Nede i dalbunnen, på en åsrygg over de fuktige slettene, ble det på 1100-tallet bygd en steinkirke viet St. Botolf. Kirken brant i 1898, og nåværende kirke ble reist på samme sted. Rett nord for kirken ligger det flere gravhauger, trolig fra vikingtid. Det høyeste punktet på åsen der kirken står, ligger 25 meter over havet. Dalbunnen på begge sider nedenfor ligger på fem meter. Da kirken ble bygd, sto havet rundt tre meter høyere enn det gjør i dag, og dalføret må ha vært sumpete. Det ser også ut til at Oseberghaugen ble bygd temmelig nær datidens høyvannsmerke. Vanligvis ligger gravhauger på høyder i terrenget og ikke langt fra gårdene. Det er et ubesvart spørsmål hvorfor Oseberghaugen og middelalderkirken ble reist på den fuktige dalbunnen når «alt» annet befant seg oppe i dalsidene.
