Eidsfossen har vært grunnlaget for all virksomhet på Eidsfoss siden middelalderen. Den gangen lå det en liten gård på eidet der Eidsfos Verk senere ble anlagt. Gården het Dagseid, senere forkortet til Eid. Dette er bakgrunnen for navnet på fossefallet i den lille elvestubben. Allerede før svartedauden i 1349 var det kvernhus langs Eidsåen, et dokument fra dette året beviser dette. Presten sira Ogmund ved Hof kirke hadde da nylig mistet sin datter Borghild. Under gravølet forkynte han for alle de tilstedeværende at han testamenterte sine eierrettigheter i Eidsmølla til Hof kirke. Deretter nevnes mølledrift i Eidsåen ved flere anledninger på 1400- og 1500-tallet. På 1500-tallet ble det bygd oppgangssager langs fossen. Da sagbruksvirksomheten tok slutt omkring 1950, hadde det vært skåret tømmer ved Eidsfoss i 400 år.
Jernverket
Eidsfos Verk ble grunnlagt i 1697 av Caspar Herman Hausmann etter avtale med eieren av Jarlsberg grevskap, baron Gustav Wilhelm von Wedel som eide grunnen.
Verksbygningene ble lagt inntil elva der den munnet ut i Eikeren. Dermed kunne man utnytte de 17 meterne fall som elva har, til energi for å drive maskinene ved verket. Fra starten i 1697 produserte verket stangjern og ovner. Produksjonen av stangjern tok slutt omkring 1880. Verket gikk over til å fremstille produkter av innført jern, som landbruksmaskiner, og fra 1899 ble det produsert jernbanevogner. I 1961 ble all støperivirksomhet nedlagt.
Fra 1600-tallet og til langt ut i 1800-årene fantes bare dårlige kjerreveier og stier. Transporten av malm til verket og varer ut fra verket foregikk først og fremst med sleder om vinteren. Etter at Tønsberg–Eidsfossbanen ble åpnet i 1901, gikk mesteparten av transporten på jernbanen. I 1860 anskaffet verket en dampbåt «D/S Stadthauptmand Schwartz». Den fraktet gods og personer over Eikeren mellom Eidsfoss og Vestfossen. Båten sank rett utenfor verket i 1931, men ble hevet igjen i 1995.
Samfunnet
På begge sider av Eikeren vokste det frem et lite samfunn. Mange bygninger er bevart av den gamle verksbebyggelsen: kirke, postkontor, kro, en landhandel og flere industribygninger som lager, snekkerverksted, støperi, pusseri, kontor og spisesal. Klassesamfunnet er godt synlig. Hovedgården troner i ensom majestet godt atskilt fra arbeiderboligene som ligger i små grupper rundt om på eidet og i en bukt av Bergsvannet.
Hovedgården
Eidsfoss hovedgård ble fredet i 1923. De eldste delene er fra første halvdel av 1700-tallet. Utenfor hovedbygningen ligger restene av en staselig renessansehage. Deler av hagen er rekonstruert.
Litteraturtips
Talleraas, Lise Emilie Talleraas: Nord-Jarlsberg, et område i endring
Christensen, Erling Christensen 1992: Eidsfoss-minner. Eidsfoss.
Joramo, Morten Alexander 1997: Eidsfos verk 1697 – 1997. Jubileumsbok.
