Eiendommen Auve strekker seg tvers over Vesterøya i Sandefjord kommune. Hovedbygningen er oppført i 1720 med påbygg fra 1790. Både eksteriør og interiør er fredet. Den representerer en bygningstype som var vanlig i kyststrøkene over store deler av Øst- og Sørlandet på 1700- og første del av 1800-tallet. Bygningstypen er et såkalt skjevrøstet svalgangshus og var vanlig for en samfunnsgruppe som hadde sitt utkomme fra sjøfart og jordbruk.
En arkeologisk utgravning under gulvet viste at det har stått en eldre bygning på stedet før, sannsynligvis på 1600-tallet. Men gårdens historie er eldre enn som så. De to gårdene Bentsrød og Tveitan vest for kulturmiljøet er nok skilt ut fra Auve i vikingtiden eller i tidlig middelalder.
Her kan du lese rapporten fra den arkeologiske undersøkelsen under gulvet.
Auve er nevnt i 1390-årene, men etter navnet å dømme er den nok tatt opp i eldre jernalder. Navnet leses Ǫlfvin og er satt sammen av alfr (grus, grusbakke) og vin (åpent, lettdyrka jordstykke). Det var nettopp dette jordsmonnet folk så etter da de skulle bosette seg på et nytt sted.
Når gårdsnavnet er fra eldre jernalder, ja, så må gården være ryddet lenge før Vesterøya ble landfast. Nærheten til og kontakten med havet har da også vært viktig for eierne gjennom årene. Fra 1600-tallet finner vi den lokalt vanlige kombinasjonen bonde, småbruker og sjømann. Det har også vært båtbyggeri på Auve.
Steinalder
250 meter nordvest for tunet ligger en sjelden boplass fra yngre steinalder. Arkeologer har gravd ut deler av den og fått frem rike funn fra perioden 3900-4400 f.Kr., altså 6000 år gamle. Den gangen sto sjøen 22 meter høyere enn i dag, og boplassen lå på et lavt eid med en høy ås i øst og en beskyttende knaus i vest med skjærgården rett ved. Stedet ble oppdaget i 1972 da flint og keramikkskår dukke frem i en veigrøft. Det viste seg i løpet av utgravingen at det var bevart tykke kulturlag med bosettingsrester på stedet. Arkeologene fant mer enn 40 000 keramikkskår, matrester i noe av keramikken og store mengder brent og ubrent bein, deriblant bein fra småhval. Så i Sandefjord har det vært hvalfangere helt siden yngre steinalder! Auveboplassen har en viktig plass i forskning på yngre steinalder i Norge.
På mange av kystboplassene fra samme tid som steinalderboplassen på Auve er det oppdaget enkle hus- eller hyttekonstruksjoner. Størrelsen varierer fra 7x4 meter til 5,5x4 meter og 4,5x3 meter. Alle ligger nær sjø eller elv. Beliggenheten og bevarte beinrester viser at jakt og fiske var viktig del av næringsgrunnlaget. Men funnene tyder også på at folk den gangen dyrket korn og holdt husdyr. Det er funnet avtrykk av korn fra bygg, hvete og hirse i leirklingen fra en hyttevegg, og det er funnet bein fra sau eller geit og muligvis tamsvin. De som bodde på Auve, har nok utnyttet både det som var på land og det som var i sjøen.
Rett ved den sjeldne steinalderboplassen ligger tilsammen fire gravhauger, to av dem er det kun rester igjen av. 500 meter sørvest for Auve, nærmere Kvernberget og utenfor kulturmiljøet, ligger fem gravhauger. Samtlige er nok fra jernalderen. Jernalderboplassene er ikke funnet.
