Istrehågan har vært kalt Vestfolds svar på Stonehenge og går for å være et av Norges flotteste kulturminner i sitt slag. Den er en gravplass fra tidsrommet 500 f.Kr. til slutten av vikingtiden rundt år 1050. Monumentene var i jernalderen godt synlige på høydedraget og strategisk plassert langs oldtidsveien som går fra Sandar, over Istre og videre mot Tjodalyng og Tjølling kirke. Den mest kjente delen av gravfeltet består av fem steinsetninger og to skipssetninger fra årene 400-550 e.Kr. Den største er 25 meter lang og består av 18 reiste steiner. I gravene er det blant annet funnet menneskeknokler, bjørneklør, spillebrikker, keramikk og en nål.
Helleristninger
Helleristningene på Haugen er et av de fineste feltene vi har i Vestfold. Figurene er forunderlige. De viser fremstillinger av skip og spiralfigurer med føtter. Tre av figurene har hoder, og på den ene er det antydning til en hjelmpryd. Figurene ble hugd i bronsealderen i årene 1500-500 f.Kr. Antagelig er de jordbrukssymboler.
Landskapet
Landskapet fra Lauve i sør til Istre, Stange og Brønnum i nord var bosatt av jordbrukere allerede flere hundre år før Kristi fødsel. Gården Istre har fått navn etter bekken Istra som renner sørover mot gården Slottet. Istre er en svært gammel opphavsgård som gjennom århundrene har skilt ut en rekke yngre gårder. Tross sitt fornemme navn er Slottet kun en nyrydning fra slutten av 1500-tallet. Mellom Istregårdene ligger Vestad. Navnet skal trolig leses som «gården som er et helligsted» (vé betyr hellig).
Et annet spennende navn er Jåberg. Språkforskerne er ikke sikre, men kanskje betyr det heståsen eller hesthaugen. Uansett er gården svært gammel ettersom ordet jǫr i betydningen hest forsvant ut av språket lenge før vikingtiden. Helt i sør ligger Lauve, også denne en svært gammel gård. Navnet kommer av Laufvin, i betydningen «gård anlagt i løvskog ved et åpent, lettdyrka jordstykke». Med et slikt språklig opphav er det ikke rart at uttalen i gamle dager var løi`ve. Nordøst i området ligger Marum og Brønnum, også dette navn som viser til svært gamle gårder.
Veiene slynger seg fra gård til gård og går helst oppe i det tørrlendte terrenget. Det tyder på at de følger eldgamle veifar fra tiden da det var viktigere å kunne gå eller ri tørrskodd enn å finne korteste strekningen mellom to punkter.
Ikke langt unna jernaldergårdene ligger gravhauger og gravfelt der ættene gravla sine døde. De finnes mange steder omkring på åsene og i skogene. I tillegg har det vært flere der det i dag er dyrket mark. Helst spesielt er det sjeldne, romerske sverdet som ble funnet i en gravhaug på Vestad. Det må være lov å spekulere på om en kriger fra Vestad har vært leiesoldat i den romerske hæren i Tyskland og tatt med seg en del av utrustningen hjem.
Den forsvunne Istre kirke er et mysterium. Denne lille trekirken sto i området i middelalderen. Men da biskop Jens Nilssøn var på vei til Tjølling i 1590-årene, noterte han at den var forsvunnet. Et svensk streifkorps brente ned kirken under syvårskrigen i 1567, og den ble aldri gjenoppbygd. Nøyaktig hvor kirken sto, vet vi ikke. Navnet Kjerkeberget på åsen rett opp for Skalleberggårdene skyldes trolig at den bratte og høye åsen kan minne om en kirke.
