Oseberghaugen

Oppdaget for over hundre år siden

I 1890-årene var det flere som prøvde å grave i Oseberghaugen. De første funnene vi kjenner til, dukket opp i 1896-97. Da skal Paal Roberg ha kommet ned på treverk og forvisset seg om at det var et skip. I august 1903 tok grunneier Oskar Rom kontakt med professor Gabriel Gustafson. Etter en kort undersøkelse samme måned ble de enige om at den arkeologiske utgravningen skulle skje året etter. Undersøkelsen startet 13. juni 1904. Den ble ledet av Gustafson med god hjelp fra Haakon Schetelig. Siste bit av skipet ble tatt ut av haugen 5. november.  

Funnets alder fastslått

Professor Gustafson noterte følgende i dagboka 16. juli 1904: ”Uttalte til Ræder min foreløbige tidsangivelse til mitten av 800-tallet, dog med reservation, da jeg endu ikke har hat tid til mer end flygtig at se ornamenterne.” Like presist  rammer han sannheten 5. august: ”Er graven sat over en kvinde?? Obs. at benene er meget spæde.” Gustafson hadde rett. Hundre års forskning har kun utdypet resultatene.

Kjøpte Osebergfunnet for 12 000 kroner

Formelt og juridisk eide grunneier Oskar Rom Osebergfunnet. Han kunne gjøre hva han ville med det fordi Sverige-Norge ikke hadde noe lovverk som innskrenket den private eiendomsretten. Han ble enig med Gustafson om å grave ut funnet først for så å finne ut hva det virkelig var verdt. Skulle Rom stole på en sakkyndig taksering utført av Gustafson, eller skulle han gå for en budrunde på auksjon? Rom mente at de sakkyndige var part i saken og ville tilby for lite. Godseier Fritz Treschow sørget for en ende på konflikten. Han kjøpte funnet for 12 000 kroner og ga det til den unge nasjonalstaten, Norge.

Gravleggelse over minst fire måneder

Gravleggelsen skjedde i løpet av fire måneder i sommerhalvåret i år 834. Det ser arkeologene på funn i skipet.

Gravkammeret ligger bak skipsmasten. Første del av haugen ble bygd over taket på gravkammeret og akterdelen på skipet. Skipet sto da halvveis inne i haugen. Gravkammerets gavl mot sør sto åpen. Ut stakk forskipet. Det dannet en rituell scene der vogn, senger, sleder og tønner ble plassert før 15 hester, fire hunder og en okse måtte bøte med livet. Nærmere 70 kubikkmeter med steinblokker ble lempet opp i skipet. Så ble haugen lukket ved stabling av torv. Haugen er like omhyggelig lagd som gjenstandene.

Uvanlig plassering

Haugen ligger i vått lende nede i Slagendalen uten tilknytning til gårder og veier, et par kilometer øst for Tønsberg by. Dalen strekker seg nordover fra sjøen. Det er i dag 2,5 km fra sjøen opp til haugen. I vikingtid sto havet omtrent fire meter høyere, men det gikk ikke an å seile eller ro inn til haugen. Likevel kunne skipet vært trukket nesten helt frem. Det var verken fysisk eller teknisk vanskelig. Det ble likevel ikke gjort. Andre monumenter ligger ofte godt synlig i landskapet. Arkeologene vet ikke hvorfor akkurat Oseberghaugen har fått en så uvanlig plassering.

Ikke gravrøveri

Oseberghaugen ble åpent igjen kort tid etter begravelsen. Det kan ha vært de samme samme menneskene som gjorde begge deler – med eller mot sin vilje. Kanskje var det døderitualer og ikke plyndring.

Åpningen var målrettet og gikk over flere dager. Det må ha vært en stor offentlig begivenhet i bygda som ikke skjedde i hastverk eller i nattens mulm og mørke.

Innbruddsgangen går inn fra syd i to-tre meters bredde og over ti meters lengde. Den er gjennomsnittlig to meter dyp. Haugbryterne hugde ormehodet av skipet og søkte rett mot gravkammeret. Der brøt de seg gjennom taket. De fleste av kistene i gravkammeret ble brutt opp, men en kiste med vevsaker forble fullstendig urørt. Deler av kvinnenes skjeletter ble dratt ut av gravkammeret. Mesteparten av den eldste kvinnen ble liggende hulter til bulter i innbruddsgangen. 

I 1903 ble det funnet leirkarskår, beinrester som så nye ut, en hel del rask, trekull og moderne leirgods. Det lå sammen med dun og tøyrester i gåseøyemønster, rester av en tønne og taustump. Likevel ble det kastet. Arkeologene vet ikke om funnene var spor etter skattegraving eller om det bare var dumpet søppel.

Slagendalen sommeren 1904. Til høyre ses utgravningsområdet. Slagen kirke kneiser på toppen av høydedraget. Landskapet er lite endret nå, men mange gravhauger er blitt fjernet. Foto: Olaf Væring. 

Gravgaver

De rike gravgavene vitner om kvinnenes posisjon i samfunnets øvre sjikt. Arkeologene vet ikke hva de forskjellige gravgavene symboliserer.

Billedvevene (kalles også revlene) er verdenskjente. De er bare 16-23 cm høye. Opprinnelig var de sikkert halvannen meter lange, fargerike og svært tidkrevende å komponere og veve. Antagelig ble de i hengt opp i kongens festhall ved spesielle anledninger.

Hester og utvalgte menneskefigurer er laget mye større enn andre figurer. Det viser at de har hovedroller i mytologiske scener. Tekstilene viser slagscener, hengte mennesker og opptog med vogner.

Det er fem dyrehodestolper i Osebergfunnet. De forestiller hundehoder. Slike stolper er ikke kjent noen andre steder. Fire lå i gravkammeret, én lå i forskipet. De er omkring 50 cm høye og har et skaft nederst. Kanskje skulle de bæres, festes til vogna eller sledene, eller hører de til høysetet? De er altfor små til å være stavnpryd til skip. En av dem lå med tau gjennom kjeften. Tauet var festet til en såkalt rangle.

Det er fem rangler i Osebergfunnet. De har klar forbindelse med dyrehodestolpene. Ranglene består av et skaft med en stor bøyle av jern der flere mindre jernringer er trædd på. De har laget lyd. Til skaftet med bøylen og ringene hører enda et skaft som avsluttes i en krok. I endene av skaftene er det fortsatt taurester. Det viser at de skulle surres eller bindes fast. Rangler forekommer av og til i vikingtidens graver. Da er de gjerne funnet sammen med en hest og kan til og med være bundet rundt bringen. På noen rangler er det festet bjeller.  

Kvinnene i Oseberghaugen har fått med seg syv senger. Tre av dem sto i forskipet. Den ene av dem har høye sengestolper med utskårne dyrehoder bemalt i flere farger. Oppi den lå et avhugd oksehode. Den andre sto litt foran masten og den tredje oppi vognen. I gravkammeret sto det én stor seng med stolper utskåret som dyrehoder med malte sorte linjer og to mindre senger. Disse tre ble ødelagt ved haugbruddet og havnet delvis i kammeret og delvis i innbruddsgangen. I akterskipet lå to grinder med utskårne dyrehoder som sannsynligvis er del av en seng.

Mange av redskapene i Osebergfunnet ser likedan ut som samme redskaper i middelalderen og utover på 1800-tallet. Blant dem er økser, kniver, bøtter, årer, brikkevev, flettekurv og tretrau.

Osebergfunnet mangler smykker, selv om vikingkvinnene likte å pynte seg med spenner av bronse eller sølv og perler av glass og halvedelstener. Kanskje ble smykkene stjålet ved innbruddet i haugen. Det kan også være at kvinnene ble begravet uten smykker, og at det bare er vi i dag som oppfatter at det mangler smykker. De kan ha hatt posisjoner i samfunnet som ikke krevde vanlig smykkeutstyr.

Fire sleder lå i forskipet. Kun én er arbeidsslede. De tre andre har utskjæringer, og en av dem har i tillegg vært malt i rødt og sort med pyntenagler av sølv. I sledene er det plass til én eller to personer. Sledene ble trukket av hester på vinteren da kulde og snø åpnet for raske og lange dagsreiser. Om sommeren bød vann, bekker og myrer på hindringer. Sledene ble lagt med i haugen utenfor sledesesongen. Det forteller at de var nødvendige på reiser i det hinsidige. Dyrehoder på sledekarmene speider med vidåpne øyne. Hva betydde det å sitte inne i en farkost med gapende kjefter til alle kanter? Hvor reiste de, og hva var ærendet? 

Vogner var upraktiske fremkomstmidler i Vestfold i vikingtid. Det fantes ikke et utbygd veinett. Vognkassen på vogna i Osebergfunnet ligger løs på understellet. Jernringer i hjørnene viser at den lett kunne løftes av. Forskere har trodd at samme treskjærer har skåret både vogn og skip. Men motivene på vogna hører hjemme på 700-tallet, altså før vikingtid. I tillegg stemmer ikke slitasjesporene på vognkassen med nåværende understell. Det kan tyde på kassen har hatt en enda eldre understell og kanskje er kassen kopi av en enda eldre vogn.

Utskjæringene på vogna viser mytologiske scener fra tidsrommet 500-700, blant annet Gunnar i Ormegården. På billedvevene er vogner avbildet, og flere er tildekket med vevde tepper. Innholdet skulle være skjult. Osebergvognen ble trolig brukt som prosesjonsvogn.

Skipet

Skipet er bygd i eik, er 21,6 meter langt og 5,10 meter bredt. Det har 15 årepar. På stevnene er det rike utskjæringer. Figurer er flettet i hverandre i en stilsikker komposisjon som ender i et opprullet ormehode.

Skipet er bygd mellom 815 og 820 e.Kr. Det var 14-19 år gammelt da det ble satt i haugen. Bare to av de tolv bordgangene ligger over vann, og forskere har diskutert hvor sjødyktig det var. Arbeidet med skipskopien Saga Oseberg tyder på at originalskipet er teknisk velutviklet og sjødyktig, men krevende å seile. Les mer om Saga Oseberg her (osebergvikingskip.no).

Seilet var antageligvis vevd av ull, men det fulgte ikke med skipet. Fire årer lå klare til bruk - i forskipet på styrbord side lå tre stykker, mens én lå på babord side i akterskipet. Flere av de resterende 26 årene er uferdige. Ingen av dem viser spor av å ha vært brukt. Samtidig som noen årer lå klare til bruk, var skipet tjoret til en stor steinblokk. Vi vil aldri få vite om symbolikken er at det skulle legge fra eller gjøre landgang.

Treskjærerne

Stilanalyser tyder på at ti treskjærere var i sving. Skipets mester har arbeidet i såkalt eldre osebergstil omkring år 820. Yngre osebergstil, med den såkalte barokkmesteren som ledende kunstner, ble til senest omkring 830. Slike håndverkere var ikke tilgjengelige når som helst. Flere reparasjoner av sledemeier og karmer er amatørmessig utført. Det tyder på at lokale håndverkere kan ha utført dem. Treskjærerarbeidet er utført med bor, tre-fire jern og en liten kniv.  

Dyrene

Fire hunder utstyrt med lenker ble ofret. I akterskipet lå en okse. Analyser av mageinnholdet viser at den gresset i nærheten av haugen før den ble ofret. Hodet til enda en okse var lagt i en seng i forskipet, mens okseskrotten lå utenfor skipet.

I alt 15 hester ble ofret og lagt i eller utenfor forskipet. Gravgavene i forskipet har trolig blitt stenket med hesteblod. Hesten er et dyr det fortsatt knytter seg sterke følelser og forestillinger om det jordiske og det mytologiske til. Hesten sto i forbindelse med det hellige og var i besittelse av kunnskap kun noen kunne forstå. Om hesten Grane står det:

Gråtende gikk jeg
til Grane og spurte
hva dens tårer ville
varsle meg om;

Grane bøyde hodet
mot graset, sorgfull,
hesten visste
at herren ikke levde.

Cannabis

I en av kistene i gravkammeret lå en lærpung med cannabisfrø. Vikingene var begeistret for rus og kjente nok til cannabisens virkninger. Kvinnene kan ha brukt den i forbindelse med seid (trolldom) der transe og suggesjon var viktige elementer. Hamp kan også ha vært brukt til tekstiler, tau og trosser.

Runer

I Osebergfunnet er det to runeinnskrifter. På den ene står det litiluism. Runene er tydelige, men betydningen er dunkel. Runeinnskrifter kan nemlig leses begge veier, og runeristerens meldinger er ofte flertydige og tilslørte. Kanskje betyr innskriften litet-vis maðr eller mannsnavnet Óspaker. Spakr er synonym med vis, og litet spiller på det motsatte av vis, altså u-vis. Runeinnskriften var skåret på en 2,42 meter lang stang som lå under tiljene i forskipet. Et ornament er ristet inn på stangen, men forskerne vet ikke hva det betyr heller. Stangen kan være en brukket åre eller et stag til råseilet.

En kort runeinnskrift er risset på en furubøtte. Innskriften er tydet til asikriR som på gammelnorsk er á Sigriðr, Sigrid eier. Er det bøtta, innholdet eller begge deler Sigrid eier? Og hvem var hun?

Mytologi og motiver

Skalder, treskjærere, smeder, vevere og malere arbeidet med et mytologisk repertoar som de lenket sammen. Kvadene er fulle av omskrivninger der dikteren ordlegger seg like innviklet som treskjæreren gjør i sine mønstre. Omskrivningene skulle være tilslørende og gjøre kunnskap nødvendig for forståelse. Forsto man ikke assosiasjonene, fikk man heller ikke med seg det egentlige innholdet. Kanskje var det bare noen få som fikk se motivene og høre kvadene. Hvis kunnskap ble spredd, kunne den miste mye av sin kraft. Vet tre det, vet all verden, står det i Håvamål.

Noen symboler har større sprengkraft enn andre. Svastikaen eller hakekorset opptrer hyppig på billedvevene i Osebergfunnet. I dag vekker de sterke assosiasjoner.

Stevnen på Osebergskipet er blitt et verdensberømt symbol. Det er symbolet for europeisk vikingtid, et nasjonalsymbol for Norge, et regionalt symbol for Vestfold og lokalt symbol i Tønsberg.

Skjelettene gjenbegravet og fremgravet

Skjelettene ble gjenbegravd i Oseberghaugen i 1948. Haugen var da restaurert etter utgravningene noen tiår tidligere. Levningene lå i en aluminiumskasse som ble sendt med tog fra Kristiania til Tønsberg. Kassen ankom sent om ettermiddagen. Politiet hadde ansvar for å hente den, men hvor skulle kvinnene overnatte? Kassen ble fraktet til politistasjonen der kvinnene fikk overnatte i byens fyllearrest.

I 2007 ble haugen åpnet igjen og skjelettrestene hentet ut for å sikre dem mot ødeleggelse.