Øygruppen Bolærne
Bolærne består av Vestre, Mellom og Østre Bolæren. Navnet kan komme fra norrønt borð, 'rand, kant'. Det beskriver i så fall godt hvordan øyene ligger som en rand mot sjøområdene utenfor.
Mellom Bolæren ligger innenfor ett av 37 spesielt utvalgte kulturmiljøer i Vestfold. Her kan du lese mer om hele kulturmiljøet.
Øygruppen er et viktig friluftsområdefor barn og voksne (bildet øverst på siden er tatt av Birgit Brosø). Bolærne ligger, med unntak av noen områder på Østre, i Færder nasjonalpark. Nasjonalparken er rik på kulturminner.
Krig
Bolærne var tidligere eid av grevskapet Jarlsberg, men ble eksproriert av forsvaret i 1916. Da ble Bolærne fort bygd for å forsvare marinens hovedstasjon på Karljohansvern.
Under andre verdenskrig ble festningsverkene påbygd og utvidet av okkupasjonsmakten. Det meste av arbeidet ble utført av sovjetiske krigsfanger. De bodde og døde under kummerlige forhold på naboøya Mellom Bolæren.
Det var ilandstigningsforbud på Bolærne under hele den kalde krigen. I 2004 ble øyene kjøpt av Nøtterøy kommune og Vestfold fylkeskommune. De er nå tilgjengelig for alle. Det tidligere militære området på Østre Bolæren er tilrettelagt for ferie- og fritidsopphold.
Fattig og rik
Mellom Bolæren viser det sosiale spennet i skjærgården. Vest på øya ligger småbrukene i Jensesund. Både husene og innmarken er flott restaurert. På småbruk som dette måtte småkårsfolk klare seg med en åkerlapp i vannkanten, en sau og kanskje noen høner, i heldige fall litt handel med forbipasserende i båt. Det var et strevsomt og karrig liv - langt fra det vi i dag forbinder med skjærgårdsidyllen.
I andre enden av skalaen finner vi grevens sommerbolig på Mellom Bolæren. Grevestuen ble bygd ca 1845 av landets siste greve, Peder Anker Wedel Jarlsberg. Han var uten sammenligning største grunneier i området og var glad i jakt, fangst og sikkert også selskapeligheter. Atkomsten mot sjøen er lett og kort. Grevestuen forteller om et fornemt liv ute i øyriket. Den er fredet.
Gravrøyser - de eldste kulturminnene
På Vestre og Mellom Bolæren ligger det gravrøyser fra bronsealderen, eller kanskje de er fra jernalderen. Det skal ha vært gravrøyser på Østre Bolæren også, men de er ødelagt av den militære byggeaktiviteten. Gravrøysene er de eldste kulturminnene vi har i disse områdene. De ligger på de høyeste punktene på øya. Det pleier ikke å være bevart gravgaver i dem ettersom luft og vann har hatt fri tilgang helt siden de ble reist.
Finn kulturminner på Bolærne i kulturminnesøk
Våt kulturhistorie
Bolærne og skjærgården omkring ligger i et utsatt farvann. Tre seilleder inn mot Tønsberg passerte gjennom de sørøstre delene av denne og skjærgården øst for Tjøme. Mange båter og skip har lidd havsnød her. De har kommet ut av kurs, gått på grunner, blitt splintret. Rundt om på havbunnen ligger last og skipsdeler fra de som aldri kom frem dit de skulle.
Loser har det sikkert vært i området siden vikingtid, kanskje enda tidligere. Den gangen var det lokale fiskere og sjøfolk som bisto sjøfarende.
For 450 år siden satt det en mann og hogg et hjul inn i granittfjellet på Østre Bolæren. Han ga hjulet en diameter på 25 cm og 16 "eiker".
Fra middelalderen og opp til 1800-tallet var Østre Bolæren en populær losseplass og anløpshavn for skip. Navnet Kongshavnsund forteller at selv den dansk-norske kongens skip hadde anløp her. Og når store skip nærmet seg land, måtte de signalisere etter en los som kunne ro ut for å geleide skipet i havn uten at det gikk på skjær og grunner.
Og det var til denne roturen losen trengte sitt kompass, eller "kompassrose", som det kalles. Når han stod på utkikkspunktet sitt og så skipet som signaliserte, kunne han se på kompasset i fjellet, merke seg kursen, løpe ned til stranden og sette seg i robåten – og holde stø kurs rett mot skipet, selv om det var tjukk tåke eller sluddbyger som hindret sikten.
Enkelt detektivarbeid
Hvor gammel er kompassrosen på Østre Bolæren? Metoden for å finne ut det er like enkel som fascinerende. Nordpilen på kompassrosen peker 18 grader for langt mot øst i forhold til det som er jordklodens geografiske nordpolpunkt. Vi vet at detmagnetiske nordpolpunktet bestandig har flyttet på seg, og geologer har regnet ut hvor det til enhver tid har befunnet seg. Etter 1650 har det magnetiske punktet ligget vest for det geografiske nordpolpunktet, og i århundrene før 1650 lå det østenfor. Dermed kan man ganske enkelt bare følge årstallene nedover, bruke tabeller, og finne hvilket år det magnetiske nordpolpunktet lå om lag 18 grader for langt mot øst. Og da kommer vi til rundt 1550. Omkring 1150 lå det magnetiske polpunktet også 18 grader for langt mot øst, men vi vet at på den tiden var det ingen i Europa som brukte kompass. Vi kan altså være ganske sikre på at kompassrosen på Østre Bolæren ble hogget inn midt på 1500-tallet!
I dag er det ikke så lett å få øye på det lille kompassrosen. Den er hogget inn i grovt granittfjell, og er bare en halv centimeter dyp. Hvis du har lyst til å finne den, er et tips først å finne jernboltene til et kanonfeste som stikker opp av utkikksplatået – og så ligger kompassrosen tre meter mot vest. Det er lettest å se den når sola står lavt eller berget er fuktig.
Vi vet om svært få uthavner i skjærgården. Den eneste kjent i denne delen av skjærgården ligger ved Uleholmen sør for Vasser. Den kan være spor etter de viktige sildefiskeriene på 1700-tallet. Det kan være muligheter for å finne slike uthavner også rundt Bolærne.
Byggestein til Slottet
Det kongelige slott i Oslo står på grunnmur bygd av Tønsbergitt. Denne bergarten finnes på Bolærne. Det er kanskje hit kongen må komme når slottet skal settes i stand!