Søylene i Gildehallen

Søyle 1 - Skirnesmål

Søyle 1 viser kongens slektskap med gudene. Søylen åpner også for fortellinger om forholdet mellom gudene (æsene og vanene) og jotnene, jotnekvinnenes betydning for fruktbarhet og død, kvinnenes rolle i kulten og runemagiens rolle i vikingens verden.

Eddadiktet Skirnesmål forteller om det hellige bryllup, den hellige kongen, Fjolne og ynglingeættens opphav hos gudene. Søylen viser kongens slektskap med gudene. Ynglingeætten er guden Frøys ætlinger, og slektskapet gir dem krav på makten. Det hellige bryllupet og den hellige kongen står i fokus. Den viktigste kilden er eddadiktet Skirnesmål.

Eddadikt

Eddadiktene er bevart i islandske pergamenthåndskrifter fra 1200- og 1300-tallet. Diktene er restene etter en eldre og rik, muntlig fortellertradisjon. Enkelte myter og heltesagn går tilbake til folkevandringstiden (400–575 e.Kr.), men i hovedsak regner vi med at diktene er blitt til i vikingtiden. Edda er opprinnelig navnet på en lærebok for skalder. Boken ble skrevet av Snorre Sturluson rundt 1220. Vi vet ikke nøyaktig hva ordet edda betyr, men sannsynligvis betyr det oldemor. Edda, eller Den eldre Edda, brukes som navn på de rundt 30 diktene som finnes i samlingen Codex Regius fra 1200-tallet. Snorres utdrag kalles Snorres Edda, eller Den yngre Edda.

Skirnesmål

Diktet Skirnesmål handler om guden Frøy og hans frieri til jotunkvinnen Gjerd. En dag setter Frøy seg i Odins høysete, Lidskjalv. Fra Lidskjalv kan Odin skue ut over heimene, og Frøy kan nå se inn i Jotunheimen. Frøy får øye på Gjerd, og han blir stormende forelsket. Problemet er at jotnene er gudenes arvefiender. Frøy får hjertesorg og blir mutt og stille. De andre gudene ber Frøys tjener Skirne om å finne ut hva som plager ham. Frøy forteller om sin tilsynelatende umulige kjærlighet til en jotunkvinne. Skirne sier seg villig til å ri til Jotunheimen og fri til Gjerd dersom Frøy vil utstyre ham med sin hest ”… som høyt kan bære igjennom mørke, flakkende flammer” og med sitt sverd ”… som sjøl hogger mot jotners ætt".

Skirne rir til Jotunheimen og kommer til gården til Gjerds far, Gryme. Sinte hunder vokter grinda i gjerdet som omgir Grymes sal. Gjerd hører bråket, ber Skirne inn på mjød og spør hvem han er:

Strofe 16. Gjerd:

Si han skal komme

til salen vår

og drikke dyrebar mjød;

enda jeg frykter

at der ute står

min brors banemann

Strofe 17.

Er du av alvers

eller åsa-sønners

eller vise vaners ætt,

du som ensom red

over rasende eld

hit til heimen min?

Skirne framfører så Frøys frieri. Først tilbyr han gudenes epler, men Gjerd avslår. Deretter byr Skirne henne Odins gullring, Draupne, men Gjerd nekter fortsatt. Gavene fungerer ikke. Så Skirne tyr til trusler med sverdet. Men Gjerd nekter fortsatt. Til slutt trekker Skirne frem en temmekvist risset med runer. Han forbanner Gjerd til et trøstesløst liv om hun fortsatt nekter. Gjerd gir nå etter og lover å møte Frøy i lunden Barre om ni netter.

Strofe 39. Gjerd:

Barre heter

som vi begge vet,

en lun og stille lund;

der vil Gjerd unne ham

ømme favntak

når ni netter er gått.

Skirne rir så hjem og forteller Frøy om frierferden.

Søylens dekor

I det øvre billedfeltet på søyle 1 er Gjerd avbildet slik Frøy ser henne fra Lidskjalv. Skirne er avbildet ridende til Jotunheimen på Frøys hest og med hans sverd. Gjerds skikkelse er hentet fra tekstilrevlene i Osebergfunnet.

På det midtre jotunfeltet er det lagt inn en scene hentet fra vognen i Osebergfunnet. Her gjengis scenen der Skirne kommer frem til Grymes hall og møter de sinte hundene. Gjerd bryter inn for å unngå at det blir åpen strid mellom broren hennes og Skirne.

På nedre bildefelt er striden avverget, og Gjerd byr gjesten mjød. Gjerds skikkelse er hentet fra støpte miniatyrer, kvinnefigurer fra vikingtid og fra bildesteiner på Gotland. I siste motiv har Gjerd godtatt frieriet, og hun møter Frøy i lunden Barre. Det siste motivet er hentet fra gullgubber.

Gullgubber

Gullgubber er små, tynne gullplater som arkeologer har funnet i høvdinghaller i Skandinavia. Det er blant annet funnet gullgubber på Borg i Lofoten. På de løvtynne gullplatene er det nesten alltid gjengitt et møte mellom en kvinne og en mann. Dette tolkes som det hellige bryllupet som gav opphav til ættene og til den hellige kongen. I vårt tilfelle er det Frøy og Gjerd, mens det for de mektige ladejarlene ville vært Odin og Skade. Gullgubber er oftest funnet i sentrale stolpehull i hallbyggene. Vi tror de er lagt ned som offer, som en mytisk grunnstein lagt ned ved byggingen av hallene.

Søyle 2 - Ynglingesagaen

Søyle 2 viser kongens slektskap med gudene via de mytiske forfedrene og frem til næreforfedre. I dette ligger også ættens krav på makt. Det er hallbyggerens eget ættedikt, Ynglingatal, som fortelles i bilder. Søylen forteller også om allianser og alliansenettverkenes smøremiddel i form av slektskap, gaver, gjestebud og ekteskap.

Å være av gudeætt forplikter. I hallen skal kongen være en god vert, noe Halvdan den gavmilde og matille tydeligvis ikke var. Med Olav Tretelgja sin skjebne ser vi at en kongssønn ikke kan styre sin egen skjebne bort fra kravet om kongemakten. En kongssønn skal bli konge eller dø i forsøket på å bli det.

Med kong Dag bringes vi inn i temaet om skjult kunnskap. Kongen som kjenner fuglenes tale og får skjult kunnskap, er kjent fra heltediktene i Eddaen. Selv Odin får mye av sin kunnskap fra sine to ravner, Hugin og Munin (minne og tanke). Motivet er også kjent fra eldre brakteater og krigeraristokratiets symbolske bruk av rovfugler i jakt og dekor. En rød tråd går også videre til kong Gudrøds tilnavn «Veidekonge». Tilnavnet viser til jakt som krigeraristokratiets fritidssyssel og krigstrening.

Både kong Dag og kong Gudrød blir drept med spyd eller høygaffel. Spyd er Odins våpen. Og våpendrepte menn ender hos ham i Valhall. Halvdan dør sottedøden og møter Lokes møy, dvs. Hel i Helheimen. Dette leder videre inn til oppfatninger av dødsrikene.

Med Åsa åpnes fortellinger om kvinnerollene. Åsa som bærer av slektens ære, kvinnene som katalysatorer for handlingsforløp og husfruenes rolle i hverdag og fest. De selvstendige jotnekvinnene er bærere av fruktbarhet og kunnskap om dødsriket. Dette kan ses i sammenheng med det overdådige gravgodset i Oseberghaugen og Osebergkvinnenes status i vikingtiden.

Vi vektlegger Ynglingatal, men må også åpne for bruk av Snorres mye yngre verk. Olav Geirstadalv var tidligere foreslått å være kongen som ble gravlagt i Gokstadhaugen. Dette har forskerne nå gått bort fra. Like spennende er tilnavnet hans og fortellingen om da graven hans ble åpnet for at et sverd skulle hentes ut.

Sverdet ble brukt som en slags lykkeamulett, en hjelpende gjenstand som ble lagt på morens mage under fødselen til Olav Haraldsson (Olav den hellige). Dette viser igjen bruk av slektskap for å legitimere makt.

Det er et spennende motiv at en hedensk gravhaug åpnes for å lette fødselen til en kristningskonge. Det viser at åpningen kunne være en rituell handling for ætten. Er gravhaugene på Borre plyndret for skattejakt eller som politisk markering, eller var åpning av gravhauger aktivt brukt av ætten?

 Ynglingesagaen følger slektstleddene via Gjolne og de andre mytiske kongene fra Uppsala til Vestfold og Borre, frem til historiske personer som Olav Geirstadalv og Halvdan Svarte.

Uppsala og Borre

Søylen knytter sammen vaneguden Frøys sønn, Fjolne, med hallens eier. Ættens mytiske fortid kobles til nære slektsledd. Fra de gamle kongene i Uppsala til vestfoldkonger gravlagt på Borre lenge før statsdannelsen.

Vaneguden Frøy ble også kalt Yngve-Frøy. Ætlingene hans ble kalt ynglinger. I Ynglingesaga heter det i avsnitt 17: Yngve eller Yngunne kalte de hver mann av ætta i alle tider, og alle sammen var de ynglinger.

Ynglingesagaen

Snorre Sturlusons verk om de norske kongene, Heimskringla, starter med Ynglingesagaen. Ynglingesagaen bygger på kvadet Ynglingatal som dekker de mytiske kongene og de første kongene som er kjent fra historiske nedtegnelser, frem til Halvdan Svarte. Sagaen bærer preg av at Snorre skrev i en kristen samtid på 1200-tallet. De norrøne gudene er beskrevet som historiske personer, og sentralt i starten er krigen mellom æsene og vanene.

Ynglingatal

Ynglingatal er et kvad fra slutten av 800-tallet. Dikteren er Tjodolf den kvinværske som var skald hos Harald Hårfagre. Kvadet ble bestilt av vestfoldkongen Ragnvald Heidumhære. I alt 30 konger listes opp i Ynglingatal. De beskrives kort, det fortelles hvor de hersket, hvordan de døde og hvor de ble gravlagt. Tittelen på Ynglingatal speiler ættens krav på slektskap til gudene. For gildehallens eier er det Ynglingatal som teller.

Skirnesmål og Ynglingatal

I Skirnesmål kom vaneguden Frøy og jotunkvinnen Gjerd til slutt sammen i et hellig bryllup. De fikk sønnen Fjolne. Fjolne var ikke vanegud og ikke jotne, men et slags overmenneske, en sakral eller hellig konge. Fjolne er ikke bare den første av en ny kongeætt ment til å herske, men også en personifisert garantist for fruktbarhet og trivsel i landet. Den hellige kongen er en skikkelse med religiøs, politisk og militær makt. Hallen er den hellige kongens arena.

Dateringen og bakgrunnen for Ynglingatal er omdiskutert. I gildehallen på Borre ser vi den som legitimeringsskrift for hallens eier og ættens krav på makt. På samme måte er diktet Håleygjatal legitimeringsmyte for de mektige ladejarlene i Trøndelag.

Søylens dekor

Det øvre bildefeltet på søyle 2 starter der søyle 1 slutter. Kong Fjolne er den første hellige kongen, og i han vises ynglingeættens mytiske forening med gudene.

I Heimskringla, Ynglingesaga avsnitt 11 heter det: Fjolne, sønn til Yngve-Frøy, rådde så over svear og Uppsala rikdommen, han var mektig, årsel og fredsæl. Da bodde Fred-Frode i Lejre; de bad hverandre hjem til seg og var venner. Engang Fjolne kom til Frode på Sjælland, var det stelt til stort gjestebud der, det var budt folk dit fra mange land. Døddrukken faller Fjolne ned i et mjødkar og drukner. På søyle 2 er Fjolne avbildet med mjødhornet.

Neste ut i øvre bildefelt er kong Dag, ridende til hest. Foran hesten er en spurv og et spyd avbildet. I Heimskringla, Ynglingesaga avsnitt 18 heter det: Dag het sønn til kong Dyggve, som fikk kongedømmet etter ham; han var så vis at han skjønte fuglemål. Han hadde en spurv, som fortalte ham det som hendte, den fløy rundt i mange land.

En gang spurven var ute på tur, landet den i en kornåker på gården Vorve på Gotland. En bonde fikk øye på spurven og drepte den. Kong Dag fikk vite om det og seilte ned med en stor hær. De herjet gårdene og drepte mange menn. Om kvelden red kong Dag tilbake til skipene, men da han skulle krysse en elv, kom en arbeidstrell frem fra elvebredden. Trellen kastet en høygaffel i hodet på kong Dag og drepte ham. I Ynglingatal sier Tjodolv:

Dag, jeg hørte,

døden hentet,

- på sin ferd

han ære søkte –

da den vise

til Vorve kom

spydslynger

på spurvehevn

På det midtre bildefeltet vises kong Halvdan den gavmilde og matille. Halvdan deler ut sverd til sine menn, men flere av mennene løfter hendene i overgivelse og ber om mat. Tilnavnet matille viser at Halvdan misskjøttet sin rolle som vert i hallen. Godt med mat og drikke skal stå på bordet når det holdes fest. Så sterkt er dette ansvaret at tilnavnet matille fortsatt henger ved over 1200 år etter kongens død. I Heimskringla, Ynglingesaga avsnitt 47 heter det:

Halvdan het kong Øysteins sønn, som fikk kongedømmet etter ham; og han ble kalt Halvdan den gavmilde og matille. De sier at han gav mennene sine i lønn like mange gullpenger som andre konger gav sølvpenger, men han sultet dem på mat. Han var en stor hærmann og var i lange tider i viking og hentet seg rikdom. Han var gift med Liv, datter til kong Dag i Vestmar. Holtan i Vestfold var hovedgården hans, der døde han sottedød, og han er hauglagt i Borre. Så sier Tjodolv.

Og til møte

Lokes møy

tredje kongen

fra livet kalte,

da Halvdan

Holtanbonden,

hadde nytt

det norner bød.

Og seierens menn

siden gjemte

budlungen

der i Borre.

På nedre bildefelt har vi vestfoldkongen Gudrød (med sverd), den drepte agderkongen Harald Granraude (med øks) og Haralds datter Åsa. I Heimskringla, Ynglingesaga avsnitt 48 heter det: Gudrød het Halvdans sønn som fikk kongedømmet etter han. Han ble kalt Gudrød den Stormodige, og noen kalte han veidekonge.

Kong Gudrød arver riket fra sin far Halvdan den gavmilde og matille. Med sin første kone Alvhild har Gudrød sønnen Olav Geirstadalv. Ved Alvhilds død frir Gudrød til Åsa, datteren til Harald Granraude, men han får avslag. Gudrød seiler da med en stor flåte til Agder og dreper Harald og Gyrd, sønnen hans. Gudrød tar med seg Åsa og gifter seg med henne. Sammen får de sønnen Halvdan. En gang Gudrød er døddrukken, får Åsa tjeneren sin til å drepe kongen med et spyd.

I følge ynglingatal blir Olav Geirstadalv konge etter Gudrød. Gudrøds andre sønn var Halvdan Svarte, faren til Harald Hårfagre. Med Olav Geirstadalv sin sønn Rangvald Heidumhære slutter Ynglingatal. Når Snorre skriver på 1200-tallet, kobler han Hårfagreætten med ynglingeætten ved å fortsette sin kongesaga der Ynglingatal slutter.

Søyle 3 - Bråvallaslaget

Bråvallaslaget viser Odinkulten og krigeraristokratiet.

Bråvallaslaget antas å gjenspeile kampene som stod mellom daner og sveer på 600-tallet. Hos Saxo Grammaticus er slaget en del av den såkalte svenskekrigen. Det er stor usikkerhet rundt de historiske realitetene i sagnet. De folkelige forestillingene av slaget har tidlig antatt enorme dimensjoner, og det oppgis at over 40 000 menn og kvinner faller i slaget. Slaget skal ha stått i nærheten av Bråviken i Östergötland. Bråvallaslaget er gjengitt på tekstilene i Oseberggraven. 

På søylens øvre bildefelt ser vi den yngre Harald Hildetann som er overkonge og alliert med kong Ring. I bakgrunnen lurer Odin i Brunes skikkelse. I hånden har han en gullring som representerer alliansegaver som de to kongene gir hverandre. I den andre hånden holder han treklubben som kan drepe Harald. Våpen av jern kan jo ikke skade Harald. En berserk kledd i dyreham og en skjoldmøy følger.

På midtre bildefelt ser vi vognen med den eldre Harald Hildetann som føres til slaget av Brune (Odin).

På nedre bildefelt er rekkene med spyd gjengitt. Dette viser kilefylkingen som kong Ring hadde stilt opp. Fiendens oppstilling i kilefylkingen fortalte Harald Hildetann at Odin nå hadde sviktet ham, og at han kom til å tape slaget.

Figurene med berserk, skjoldmøy og skjold er hentet fra Osebergtekstilene. Harald Hildetann og vognene er også et motiv fra Osebergtekstilene. Men hesten og Brune som leder vognen, er lagt på. Spydrekken er hentet fra Osebergtekstilene, der de også er gjengitt med en rekke skjold. Maskene som er lagt over bildefeltene, er hentet fra vognen i Osebergfunnet.

Harald Hildetann – Odins yngling

Hos Saxo finner man fortellingen om svenskekrigen og Bråvallaslaget i bok syv under fortellingen om Harald Hildetann. Harald Hildetann var en stor konge og stridsmann. Han blir tidlig valgt ut som Odins yngling, og Odin ser til at våpen av jern ikke kan skadeham. Harald lover å signe alle han feller i kamp til Odin. Etter å ha samlet er stort rike i Danmark, kommer Harald i krig med tre svenske konger. Harald ber om gudenes råd i striden som står foran ham. Og Odin møter selv opp og lærer Harald krigskunsten, blant annet hvordan man setter opp sine menn i en kilefylking. Kilefylkingen er Odins egen fylking, og kun Harald får kjennskap til den.

Harald seirer i krigen. To av de tre svenske kongene blir drept, mens den siste (Ingild) ender opp i et allianseforhold med Harald. Denne svenske kongen får en sønn (Ring) med Haralds søster, og når Ingild dør, arver unggutten Ring riket i Sverige. Harald setter opp et formynderstyre, og etter hvert blir Ring hans lydkonge. Freden råder mellom Harald og Ring i 50 år. Haralds barndomsvenn Brune går som sendebud mellom dem. På en av sine reiser drukner Brune i en elv, og Odin tar hans skikkelse. Odin sprer nå splid mellom de to kongene. Alliansen brytes, og åpen krig varsles. I syv år forbereder partene seg til det store slaget.

Det hevdes at den aldrende Harald så dette som en siste mulighet til å falle i strid i stedet for å visne bort i alderdom og møte døden på sotteseng. Hos Saxo tillegges derfor Harald et ønske om å møte i slag med den minste hæren. Harald ønsker å falle i kamp, men med størst mulig mannefall på begge sider, slik at flest mulig er med til møtet med Odin i Valhall.

Sviket

Harald er blitt gammel, svak til beins og blind når han seiler over til Sverige med hæren. Han blir derfor kjørt til selve slaget i en vogn ført av Odin i Brunes skikkelse. Haralds styrke møter en større hær ved Bråvalla, men i starten presser de hardt på fienden. Etter hvert får styrkene til Ring overtaket, og den blinde Harald spør Brune (Odin) om hvordan Rings styrker er stilt opp. Brune trekker på smilebåndet og forteller at Ring har styrkene sine stilt opp i kilefylking. Harald skjønner nå at Odin har sviktet ham, og at det er Odin og ikke Brune som fører vognen. Brune velter Harald ut av vognen og slår ham ihjel med en treklubbe.

Etter slaget sørger Ring for at Haralds lik får full æresbevisning. Et stort bål blir tent. Harald brennes med sitt skip, mens stormennene kaster våpen og gullringer på bålet. De brente beina samles i en urne. Urnen blir sendt til Lejre der den hauglegges med hester og våpen.

Norske høvdinger og kvinner i kamp

En rekke svenske og norske høvdinger førte sine menn inn i denne krigen. Og de flestenorske som ramses opp, er på Rings side i kampen: telemarkinger, trøndere, møringer, sogninger og folk fra Jæren, Fjelar, Toten og Viken. Det oppgis at Uppsalakongen også er på Ring sin side, samt at flere av de svenske høvdingene fremheves som frender av Frøy. Bråvallaslaget er også det eneste slaget hvor det fremheves at kvinner (skjoldmøyer) deltar aktivt.

Et sørøstnorsk verk?

Språkforskeren Didrik Arup Seip mener at Bråvallakvadet ble til i Sørøst-Norge i yngre jernalder. Bråvallaslaget var et kjent motiv tidlig på 800-tallet da tekstilene som ble funnet i Oseberghaugen, ble vevd. Seip mener at Saxo hadde tilgang på det sørøstnorskeBråvallakvadet, og at en skriftlig utgave var tilgjengelig i Tønsberg på 1100–1200-tallet. Bråvallaslaget kjennes nå fra to islandske sagaer og i Saxos danske historie Gesta Danorum. Saxo sin fortelling er den mest tilgjengelige.

Saxo Grammaticus

Hvem Saxo egentlig var, eller hva han virkelig het, vet vi ikke. Tilnavnet Grammaticus (den språklærde) kommer fra en seinere utgave av hans verk. Selv skriver han at han tjente som soldat under kong Valdemar den første, og at han ønsket en annen og mer åndelig tjeneste hos etterfølgeren Valdemar den andre. Hans antatte levetid var 1150 –1220, og hovedverket (Danenes bedrifter) antas å være ferdigstilt i 1208. Saxo var ansatt, sannsynligvis som skriver, hos erkebiskop Absolon i København. Hans utsøkte bruk av det latinske språket tyder på at han var utdannet utenfor Danmark, muligens i en fransk klosterskole.

Gesta Danorum (Danenes bedrifter, Danmarks krønike)

Saxos bok om danenes bedrifter er Danmarks svar på Snorres Heimskringla. Det omfattende verket er den viktigste kilden til Danmarks tidligste historie. Begge verkene var viktige for formingen av de to nasjonene.

Danenes bedrifter ble skrevet på oppfordring fra erkebiskop Absalon. Bestillingen hadde en politisk og religionspolitisk bakgrunn. Formålet var å understreke Danmarksuavhengighet og derigjennom også den danske kirkes uavhengighet.

Under borgerkrigstiden på 1100-tallet hadde den tyskromerske keiseren interesse av å holde Danmark internt ustabilt, mens det hamburgske erkebispesetet (delvis under Adam av Bremen) ønsket den danske kirken som en lydkirke i striden rundt pavekirken. I tillegg til å være ført i pennen på oppdrag fra kirken, er Danenes bedrifter gjennomsyret av hirdens og adelens tankesett og idealer på 1200-tallet.

Verket består av i alt 16 bøker. De første ni dekker en mytisk fortid med i alt 60 sagnkonger som fører frem til den første historisk kjente kongen, Gorm den Gamle. Danenes bedrifter avsluttes med Danmarks erobring av Vendland i 1186, og man antar at verket ble sluttført i 1208.Bråvallaslaget på søyle 3 i Gildehallen. Tegning: Bjarte Aarseth.

Saxo hadde en mengde kilder til Danenes bedrifter. Det har selvsagt vært reist mange kritiske spørsmål til den historiske delen av verket, spesielt den eldre og mytiske fortiden. Saxo setter de 60 sagnkongene i en helhet som dekker tiden tilbake til det førkristne 600-tallet. Men når vi nå vet at personer han beskriver som samtidige, i virkeligheten var 50-100 år fra hverandre i tid, ja da kan vi si at enten svikter kildene, eller så er Saxos kreative skrivestil problematisk. Tendensen er nå å se faktiske og lettere omskrevne overleveringer med mer reell verdi fra bind tre til ni.

Saxos Amleth og Shakespeares Hamlet

Det er i Saxos verk at Shakespeare finner grunnlaget for handlingen og flere av karakterene i stykket Hamlet. Hos Saxo er Amleth en kongssønn som ligger i strid med sin onkel. Hamlet er et anagram (en bokstavgåte) for Amleth. De som er interessert i Ringenes herre, vet også at Gandalf deltar i Bråvallaslaget.

Osebergrevlene - veggtekstiler fra 800-tallet

Oseberghaugen ble anlagt for to kvinner i 834. Med seg i skipet fikk de tekstiler. Deler av dem var sannsynligvis veggtekstiler som gjenga kjente myter. På veggtekstilene fra Oseberg ser vi nettopp fortellingen om Bråvallaslaget gjengitt. Vi kjenner igjen Harald Hildetann i vognen, det massive krigerfølget, berserker og mengder med spyd som viser kilefylkingen.

Fortellingen

Fortellingen om Harald Hildetann og Bråvallaslaget er en viktig kilde til kunnskap om miljøet i en gildehall. Kongenes alliansenettverk synliggjøres, og vi ser gildehallene som arena for politikk, ekteskapsinngåelse, gavebytte, plikttjeneste i krig og ære hentet i krig.

Kongen som lot bygge gildehallen på Borre i 822 er nok i slekt med folk som deltok på Ring sin side i Bråvallaslaget. Hos Saxo ser vi krigerfølger som oppgis å dyrke Frøy, eller være av Frøys ætt, slik vår mann gjør via søyle 1.

Vi ser at Harald Hildetann som Odinsyngling, nødvendigvis må svikes av Odin for å komme til Valhall. Krigeraristokratiet har altså en svikefull gud å forholde seg til, og både seier og tap kan forklares. Odin tar menneskelige skikkelser eller dyreham for å kunne reise rundt og så splid, eller for å hjelpe sine ynglinger. Dette er også kjente trekk fra Eddadiktene hvor mang en konge får besøk av en mystisk enøyd vandrer.

Søylen åpner også for mange spørsmål knyttet til Borre, til dyrkingen av Odin og generelt knyttet til den norrøne mytologien:

Var det dansk overherredømme i Vestfold og i Sørøst-Norge tidlig i vikingtiden?

Hvem var Borrehøvdingens allierte, og hvor gikk hans kontaktnett?

Bare halvparten av de som faller i kamp, kommer til Odin i Valhall. Hvem kommer dit og hvordan?

Hvordan var forholdet mellom fruktbarhetskult (søyle 1) og Odin/krigerkult (søyle 3) i vikingtiden?

Opptog med vogner

Søyle 4 - Beowulfdiktet

Beowulfdiktet gjenspeiler hallens miljø. Søylen viser æren i krig, gavebyttenettverk og hallen som arena for bygging av allianser. I Beowulfkvadet får vi også et glimt inn i den sosiale hverdagen, i festen og kvinnenes rolle.

Beowulfdiktet er et angelsaksisk heltekvad skrevet ned ved hoffet for østanglernes kongeslekt, wuffingaene, rundt år 750. Diktet er basert på eldre muntlig tradisjon. Den nå ukjente forfatteren har forent eldre hedensk tankegods med datidens kristne tanker. Mest sannsynlig var forfatteren en lærd kristen. Handlingen utspiller seg i dagens Sverige og Danmark, men verket kalles likevel ofte for Englands nasjonalepos.

Kvadet hyller skjoldungene og er deres opprinnelsesmyte. Alt starter med dødsfallet og utrustingen av begravelsesskipet til Scyld, det danske kongehusets mytiske forfader. Scylds oldebarn, Hrothgar, bygger en stor kongshall. Den blir kalt Heorot. Lyden av glede og fest vekker harmen i monstret Grendel som holder til ute i myrene ved hallen. Grendel angriper hallen om natten og dreper folkene som sover der. I tolv år fortsetter drapene. Sorgen fester seg i det prektige hallbygget. Kongen er maktesløs inntil den (svenske) krigeren Beowulf, gautekongens nevø, kommer dem til unnsetning. Beowulf dreper Grendel. Under det påfølgende gildet øser Hrothgar og hans dronning Wealhtheow gaver over Beowulf og hans menn.

Men om Grendel var ille, så er moren hans verre. Hun angriper Heorot samme natten som gjestebudet er holdt. Dagen etter følger danskene og gautene blodsporet hennes til innsjøen hun skjuler seg i. Beowulf dykker ned i innsjøen, finner hulen der hun gjemmer seg og dreper henne. På ny blir det holdt gilde i hallen, og flere gaver deles ut. Beowulf reiser deretter tilbake til gautenes rike og gir de gavene han har fått til kong Hygelac (Hugilaikr). I gjengjeld får Beowulf jordegods og våpen, det vil si at han atter går i Hygelac sin tjeneste.

Hygelac og hans sønn blir senere drept i kamper med henholdsvis frankere og svear. Beowulf blir konge, og han driver sveafolket tilbake. Freden senker seg og varer i 50 år. Når Beowulf er blitt en gammel mann, vekkes en drage. Dragen herjer rundt i Gautland. Beowulf samler et lite krigerfølge og rir ut mot dragen. Flere av krigerne i Beowulfs følge trekker seg fra kampen. Beowulf dreper dragen, men dør av skadene. Med sine siste ord spår Beowulf at krig nå atter skal bryte ut og at Gautland skal gå under. Kvadet ender med Beowulfs hauglegging.

Ringenes herre

Forfatteren av Ringenes herre, J.R.R. Tolkien, var språkprofessor og hadde Beowulf som favorittema. Kvadet ga inspirasjon til fortellingen hans. Selve tittelen er hentet fra et av Beowulfkvadets kallenavn for kongen, Ringenes herre.

Heorot 

I Beowulfkvadet er gildehallen sentral. Det er der kongen samler folk, gaver utveksles, allianser bygges og historier fortelles. Det fortelles også hvordan hallen så ut og hvorfor den ble bygd:

Hrothgar hadde slikt hell i krig og vant slik ry at hans slektninger og venner gjerne ville tjene under han, og derfor vokste skaren av unge hirdmenn hos ham, til han hadde en stor hær. Han kom på den tanke at han ville la bygge den største gjestebudshall noen hadde hørt om, … Kongen kalte den Heorot. Han stod ved sitt løfte under gjestebudet, da han delte ut ringer og andre kostbare gaver. Hallen raget opp, høy og med vide gavler;…

Nettverksbygging i jernalderen

I hele kvadet bankes gavens sentrale plass i jernalderens samfunn inn. Det presiseres at gavene bygger allianser og binder folk sammen. Kongen er gavegiveren i hallen. I krigen må gavene tilbakebetales. Gaven er sammen med giftemål samfunnets lim, men den er også en tvangstrøye. Individet har sin identitet etter hvem vedkommende er i slekt med, det er slekten som teller og ikke enkeltpersoner. I gavenettverk er det individet som mottar, men i stor grad binder gavene hele mottakerens familie.

Det å gi gaver synes å være et universelt fenomen. Skal vi forstå gavens betydning i yngre jernalder, må vi være klar over seremonien og ideologien rundt gavene. Det å gi, motta og gi motytelse er strengt tatt tvang.

En konge kan gi en gave til en annen konge. Gaven gjengjeldes da med en motgave, og kongene står likt. Dersom en konge byr frem en gave til en kriger, så er gaven gitt nedad i statusnivå, og en motgave kan ikke gis. Krigeren er pliktig til å ta i mot gaven, og han er allerede underlagt giveren. Å nekte å motta en gave kan tyde på at man er redd for å yte noe tilbake. En kriger som mottar sverd og gullringer fra kongen, sier seg villig til å gi sitt liv for kongen. Gavene kan plasseres i rammen av et sakralt kongedømme hvor man får kraft, styrke og rang fra den seiersæle kongen.

I forskjellige episoder i Beowulf ser man hvordan gavebyttenettverkene fungerer. I starten blir vi fortalt hvordan en kongssønn skal bygge opp en lojal maktbase:

Slik skal en ung prins te seg – mens han ennå lever beskyttet av sin far – at hans godhet og rike gaver skaffer ham trofaste hirdmenn som vil støtte ham senere og lojalt kjempe for folkets sak om det skulle bli krig.

Etter Beowulfs fall ser vi tydelig den pris som følger med gavene:

”En barsk hilsen hadde den unge mannen til dem som hadde mistet motet før. Wiglaf, Whistans sønn, så trist på dem han ikke lenger hadde noe til overs for, og sa: ” Det kan den sannelig si som vil tale sant, at kongen, som skjenket dere slike kostbare gaver, de prektige rustningene dere nå har på nå – han som ved festen i hallen ofte gav mennene sine de beste hjelmer og brynjer han kunne få tak i, han kastet det krigsutstyret fullstendig bort. For da kongen måtte i strid, kunne han ikke skryte av kampfellene sine. Det var for få som fylket seg rundt kongen i nødens stund.

Konsekvensene av å være mottaker av gavene blir satt opp. Det har konsekvenser for hele familien, ikke bare individet:

Nå blir det ingen gullgaver eller sverdgaver mer, nå blir det slutt på all glede ved hjem og arvegods for dere og slektningene deres; hver og en i flokken deres må nå klare seg uten jord og eiendom, når de fremste menn i landet vårt får vite at dere har flyktet og hvor skamløst dere har båret dere at. For krigeren er døden bedre enn æreløst liv!

Å svikte i krig betyr med andre ord at din familie blir fratatt retten til å eie gård og grunn.

Det historiske bakteppet

Beowulfkvadets røtter går tilbake til anglerne, sakserne og jydenes invasjon av England på 400-tallet. Selv om Beowulf neppe er en reell person, så ligger det en kjerne av historiske hendelser i bunnen av kvadet. I Historia Francorum, skrevet ned rundt år 575,finner vi en Hygelac, «rex Getarum». Det fortelles at Hygelac rundt 520 angrep områder ved Rhinen i frisernes land og at han ble drept i kamp. Hygelac er altså en virkelig person, og Beowulf skal ifølge kvadet ha vært med i dette slaget.

Etter utgravingen av skipsgraven ved Sutton Hoo i 1939 ble koblingen til wuffingaene ytterligere synliggjort. I en storslått kongegrav fra siste halvdel av 600-tallet lå gjenstander som gjenspeilet det krigeraristokratiet som Beowulf skildrer. Det er også klare koblinger til funnene i svenske kongegraver. I kvadets skildringer av striden med svear støter vi på flere av kongene fra Ynglingeætten. Ynglingeætten er fremstilt på søyle 2.

Søylens dekor

Det øvre bildefeltet på søylen starter med et krigerfølge slik det er avbildet på hjelmer fra svenske gravfunn fra 500- og 600-tallet. Bildene viser krigerfølget som paraderer med de gaver kongen gir:hjelmer, brynjer, ringer og sverd. I midten og over alle tre feltene slynger dragen seg. Til høyre i øvre bildefelt står monstret Grendel.

Neste ut i midtre bildefelt er Beowulf i kamp med dragen. Til venstre ses en rovfugl som er et herskersymbol. Til høyre ser vi bølger som viser til sjøen som Beowulf reiser over, svømmer og kjemper i ved flere anledninger i kvadet. I nedre bildefelt slynger dragen seg.

Denne søylen viser kongen som hallbygger og gavegiver. Den viser også krigeren som en representant for sin slekt og de sosiale forpliktelsene som ligger bak gavene.

I Beowulf møter vi også mektige kvinneskikkelser som dronning Wealtheow, vi ser hvordan gjester plasseres i hallene og hvordan dronning Hygd skjenker sine menn og sine gjester mjød.

Kilder og litteratur