I november 2020 gjorde metalldetektoristen Henning Hansen noen funn på gården Nes i Lågendalen. Funnene aktualiserte eldre funn, og ga gårdens historie mer innhold. Gravfeltene kjente vi til, men med nye funn av ni klipp av dirhemer og fem vektlodd ved elvebredden må vi stille spørsmål om det også lå en liten handel- og produksjonsplass på Nes i Vikingtiden?
Nicolaysen og Nes
Restene av gravfeltet på Nes ser vi nå i funnene til Henning Hansen, men en konsentrasjon med myntklipp og vektlodd er ny viten. For å sette Henning sine funn inn i en kontekst starter vi med Nicolaysen sine undersøkelser på Nes i 1885. Antikvar Nicolay Nicolaysen var den første fagperson som sto for utgravninger i Lågendalen i perioden 1884 til 1894.[1] Mengden data han samlet inn var stor, og på de fem feltsesongene gravde Nicolaysen ut 189 gravhauger i Hedrum prestegjeld. Det gikk altså fort unna og mye ble liggende igjen etter datidens utgravinger.
Som navnet indikerer er gården plassert i tilknytning til et langt nes som stikker ut på østsiden av Lågen. Elven gjør her en 180 graders sving mot nord for igjen å snu sørover mot Larvik. Nes beskrives i 1393 som «i Nese».[2] Gårdsnavnet er altså en beskrivelse av landskapet som omgir gården, og kan være svært gammelt. Det meste av innmarken ligger på selve neset mot Lågen, og området er i dag oppdelt i flere bruk. Den siste til å eie Nes gården samlet var Rasmus Anunssøn (1620-1665). Ved hans død deles gården mellom to sønner. Ved Nicolaysens gravning her i 1885 er Nes ytterligere oppdelt, og området gravhaugene lå på, tilhørte gårdbruker Severin Paulsen. Gravfeltet som ble utgravd og slettet i 1885 lå på innmark øst for neset. Her lå gravhaugene i klynger som strakte seg fra sørvestsiden av Husås, og om lag 400 meter sørvest mot Lågen.
Sommeren 1885 gravde Nicolaysen ut ikke mindre enn 52 gravhauger på Nes, i tillegg hadde grunneierne gjort funn i en haug ute på Nestangen. To hauger ligger i dag igjen i området, inntil tunet ligger en haug som kalles Tussehaugen eller også Tinghaug, mens en delvis utgravd haug ligger ute på Nestangen. Ifølge Nicolaysen er de fleste av de gravene som inneholder daterbart materiale fra yngre jernalder. De mer presist daterbare gravene er fra vikingtid.[3] Yngre jernalder består av merovingertiden (570 -800 e.Kr.) og vikingtiden (800-1030 e.Kr.). Av de 53 haugene var 15 tomme for funn, i 18 hauger var det funn av jern og de kan bare relateres til jernalder. 20 hauger kan dateres til yngre jernalder. Det er tydelig at det i vikingtiden bygges minst 14 gravhauger på Nes. Nicolaysen tolket fem hauger som mannsgraver, mens 12 ble tolket som kvinnegraver. Kvinner dominerer altså i antallet.
Haug 1 var en kammergrav, en østlig gravskikk. I et 3,3 meter langt, 1,7 meter bredt og 0,45 meter dypt kammer var to hester var lagt i graven til en kvinne. I haug 11 ble det funnet en båtgrav med ca 100 klinknagler, også i grav 1, 30, 51, 52 og i haugen ute på Nestangen er det bemerket flere nagler, søm og spiker uten at antall er oppgitt. Klinknagler trenger ikke å komme fra en båt, men kan også stamme fra vogner og kister. Alt i alt kan vi si at båtgraver inngikk i gravskikken på Nes.
Våpen og smykker er standard, men også jordbruksredskap og husgeråd finnes. En fiskekrok er naturlig her langs den lakseførende elven, og av dyr er det funnet spor av hest og hund i flere graver. Gravene er utstyrt på et jevnt nivå og virkelige høystatusfunn finnes ikke. Båtgraven som ligger to mil fra kysten viser elven som transportåre, og det er nok også denne transporten som gir et avtrykk etter handel og produksjon ved siden av gravfeltene.
Dirhemer og vektlodd finnes sjelden i graver fra vikingtiden,[4] men fra Nes ser vi fem vektlodd fordelt på tre graver. Nicolaysens funn ga derfor en svak handelsindikator, men høsten 2020 gjorde altså Henning Hansen flere funn av vektlodd og dirhemer, og disse funnene ligger konsentrert.
Metallsøk – vektlodd og dirhemer
Metalldetektorer kom i privat bruk utover på 1990-tallet, og etter en svak økning utover på 2000-tallet eksploderte mengden innleverte funn hos kulturarv i 2014-2015. Antallet innleverte funn tidoblet seg i løpet av tre år og funnmengden bare øker. Mange dyktige privatpersoner gjør viktige funn, men det er også store utfordringer med underslag av funn som er viktige for den enkelte gård sin historie og historien totalt sett. De krimminelle plyndrer gårders historie og den kan aldri gjenskapes, samtidig gjør det tolkningen av de ryddige sine funn mer usikre siden fagfolk ikke vet hvor representativt bilde vi egentlig ser. Men det store antallet funn totalt, og ti års erfaringer med miljøene og vurdering av funnbildet, gjør nå at vi i større grad kan si noe om funnene.
Metallsøkfunn avviker fra funngruppene som normalt finnes i graver. Glassperler fanges ikke opp , og i praksis gidder man ikke å grave på jernsignaler, i 2017 utgjorde jern kun 1% av funnmengden. Gjenstander av sølv, bronse og bly utgjør størstedelen av funnene. Mynter og vektlodd ser vi mange av, også dirhemer og andre sølvmynter fra vikingtid. Arkeologen Unn Pedersen har publisert mye om vektloddene fra vikingtiden. Vektloddene ser hun som brukt både i handel, gavenettverk og av finsmeder for å veie opp for støp av gjenstander.[5] Vektlodd er hverdagslige ting av som oftest av bronse og bly, og det er derfor litt overraskende at de sjeldent finnes i gravene. De få vektloddene som er funnet i graver i østnorge, har konsentrasjon i Lågendalen, og disse settes i sammenheng med Kaupang.
Dirhemer var i Vestfold kun kjent fra de to handelsplassene Kaupang og Heimdal, fra to depotfunn og fra et gravfunn fra vikingtiden, men 50 dirhemer er de siste årene tilført fra metallsøk på gårder rundt om i Vestfold. Mynter og vektlodd er derfor tydeligvis ikke bare et urbant trekk. Noen gårder har en så stor mengde vektlodd og myntfunn at vi kan ane lokale markeder, samlingssteder, transportårer og mindre produksjonsplasser, og Nes er blant disse.
Dirhemer – vikingtidens sølvøkonomi
Dirhem er fortsatt myntstandard i noen stater i Midtøsten som i vikingtiden. Godt sølv var ettertraktet av vikingene og store mengder dirhemer strømmet inn via de østlige handelsrutene på 800- og i første halvdel av 900-tallet. Dirhemer ble i Norden i stor grad smeltet om til smykker og barrer, men noen ble mistet på handelsteder, gravd ned i depotfunn, og noen få ble lagt i graver.
Flere dirhemer har hull i kanten som viser at de er brukt som anheng. Myntene var for vikingene først og fremst sølv som ble handlet etter vekt. Dirhemer som er klippet opp i mindre biter for å tilpasses en handel basert på sølvvekt, er derfor ikke uvanlig.
Lågen og Kaupang
Arkeologer som har jobbet med Kaupang har alle kikket på Lågendalen, for ned Lågen kunne tunge eller volumkrevende produkter som jern, tjære, kleber, gevir, huder og korn transporteres fra innlandet til et pulserende handelssted ved kysten. I vikingtiden stod havet ca. 3,8 meter høyere enn i dag og en stor båt eller et skip kunne ros opp til for eksempel Hedrum. Langs elver og vassdrag ser man for seg båttransport, frakten ble losset om for transport på land forbi stryk. Nes ligger fint til på en slik transportåre. Oppstrøms er Lågen forholdsvis rolig i ca. 1,4 mil mellom Nes og Viverødfossen, og ved Holmfoss, en kilometer nedenfor Nes, er det siste større stryk på ferden mot kysten.
Vi kan kanskje se for oss at det var gunstig å fortøye båter på Nes etter å ha tilbakelagt etappen fra Vivelrødfossen. Her kunne man hvile ut og laste om, transportere på land forbi Holmfoss for så å ta strekket på ca. en mil ned til Hedrum i båt? Tilgang med båt er ved Hedrum bare 6 meter over dagens havnivå, i vikingtiden var det knapt to høydemeter og ca en mil fra Hedrum til kysten.
Gravfunnene på Nes, Hedrum og de andre gårdene i Lågen viser tydelig at Lågen fikk store ringvirkninger av Kaupang. Marinarkeologen Pål Nymoen har sett på den maritime transporten fra fjell til fjord, og ser også på helheten i en skipslast. Et skip som seiler ut fra Kaupang må være riktig lastet både økonomisk og for skipets stabilitet. De tunge innlandsproduktene som kleberstein, jern og brynestein kan gi god økonomi ute i handelssteder på kontinentet der slike produkter ikke finnes, og de gir ballast som kan selges.[6] I tillegg trengs produktene i Kaupang og de selges lokalt. Hvert ledd kan tjene litt og alle leddene er avhengig av hverandre.
Frans Arne Stylegard ser på flere funngrupper og Larvik peker seg ut med større samlinger glassperler, Rav, Irske beslag, spesielle sverdtyper og sølvdepot som sammen peker ut et handelsnettverk som omkranser Kaupang. For eksempel er det foreslått av sverdene av Type H som er en kontinental type, også blir produsert på kongelig ordre og i handelssteder som Kaupang. På Kaupang er det funnet 14 H-sverd, og av Vestfolds øvrige 35 funn er 16 fra Lågendalen. Også på Nes og Hedrum.
Nes – transaksjon og omlasting
Utover i november og desember 2020 tok Henning Hansen med seg kompisene Nils Rue Halling, Knut Ove Khile og Espen Solum på søk og funnmengden ble stor nok til å gi et mønster. Spenner og annet ligger i overlapp med gravfeltet Nicolaysens gravde ut i 1885, men med ni dirhemklipp har Nes den største konsentrasjonen av dirhemer, etter de to handelsstedene Kaupang og Heimdal og depotfunnet ved Grimestad i Stokke.
Sammen med dirhemene er noen spenner fra merovinger- og vikingtiden funnet, men også del av en irsk spenne, sølvtråd og en knutering i sølv. Litt vest for disse funnene ligger et område med mye kull og slagg synlig på overflaten. Her lå det spor fra støpning i bly og kobberlegering, samt smiing av jern. En smed er naturlig på en gård ved en transportåre, og smedene kan omforme sølvet til barrer og smykker. Muligens inngikk bygg som smier, overnattingsbygg og lager til virksomheten her.
Funn er viktige, men også hva som ikke er funnet er viktig. Kaupang og Heimdal legges ned på midten av 900-tallet. Samtidig stopper flommen av dirhemer fra øst, og i vårt fylke er det tydelig at tyske sølvmynter fyller noe av tomrommet. Kirkestedet opprettet i tidlig middelalder ble liggende på Kvelde rett over elva for Nes. Fraværet av tyske mynter og funn fra sen vikingtid og tidlig middelalder kan tyde på at Nes som sentral part i et handelsnettverk med Kaupang opphørte som handelssted når Kaupang ble avviklet?
Var Nes del av et nettverk styrt av en mektig konge eller høvding som også styrte Kaupang? Var H-sverdene tegn på alliansen og del av et gavenettverk? Spørsmålene er mange og funnene til Henning Hansen har åpnet døra til nok et kapittel i gårdens historie. Nå kan forskningen virkelig starte med å se på Lågendalen på nytt. Flere gårder har funn som bør revitaliseres i ny forskning. Båtgraven og miljøet rundt Hedrum og Nordheim peker seg også ut, mens stedsnavn som Farmen også viser til transport. Kjente lokaliteter og nye funn med metalldetektor kan nå dekkes med georadar og det er lettere å få oversikt på lokalitetene. Vi vet mye om de døde vikingene, men gårdshusene de levde i er helt fraværende, og vi aner nesten ingenting om gårdsbosettningen.
Konklusjon
Arkeologi er ferskvare, og vår kunnskap om Vestfolds vikingtid gir et stadig mer komplekst bilde. Nye funn dukker opp i utgravinger, nye og ryddige miljøer driver med privat metallsøk og bidrar med mange funn. Geofysiske metoder muliggjør nå undersøkelser på større areal også utover utgravinger. Eldre funn som er sikret for over 100 år siden kan revitaliseres og alt ligger til rette for forskningen. vi har nok mange spennende funn å gjøre i årene som kommer.