"Hvarje jägare bör så mycket som uti hans förmåga står med alla möjliga medel söka utrota alla slag af dessa roffoglar…helsa de gamle roffoglarne med ett grovt skott, samt om man så kan, i grund förstöra deres ägg eller afföda, för derigjenom freda trakten för desse objudne, glupske jägare."
Sitatet er fra kapitlet om rovfugler i Bromans ”Handbok for Skandinaviens Jägare”. Boken ble først utgitt i 1830. Holdningen stemmer helt overns med datidens syn på rovfuglene i Norge.
Fra statussymbol til skadedyr
Rovfuglene ble i 1500 år dyrket som statussymboler. I løpet av noen tiår ble de redusert til skadedyr. I 1847 ble det innført skuddpremie på dem.
De engang så ettertraktede statussymbolene, beundret av Europas fyrster for sin skjønnhet og hurtighet, ble stemplet som skadedyr. De var rotter med vinger. Og de stjal fra menneskenes matfat. Alle mulige midler fra gift, gevær og klappfeller skulle brukes. Egg skulle knuses, og ungene skulle drepes for best å utrydde dem.
Dette kan synes merkelig. Men vi må huske at falkonering ikke var drevet i Norge siden middelalderen. Den jevne nordmann ante knapt hva disse merkelige utlendingene skulle med falkene de hentet i Norge. Heller ikke at lokale bønder og jegere måtte holde seg flere kilometer unna fangstplassene. Verken kunnskapen eller verdiskaping lå igjen i Norge. Vage minner om status og mystikk fantes kun i noen få folkefortellinger om falkefangere fra fjerne land som kom for å hente falker til sine fyrster.
På randen av utryddelse
I Norge stilte ikke folk spørsmål ved farene eller gevinsten med skuddpremiene. Bestandene gikk tydelig ned. Så ble skuddpremie på ørn avskaffet i 1932. Inndragelse av jaktvåpen under andre verdenskrig var med på å hjelpe rovfuglene, men selv etter krigen var det skuddpremie på falken og haukene. Fredninger kom først i 1968, da ørnene ble fredet. Falkene og haukene ble fredet i 1971.
Trusler
Sur nedbør, miljøgifter som DDT og PCB var den største trusselen på 1900-tallet. Siden rovfuglene står øverst på næringskjeden fikk de i seg de høyeste giftmengdene.
DDT og PCB rammet vandrefalkene hardt. Mens det tidlig på 1900-tallet fantes 3000–4000 vandrefalkpar i Norden, var det i 1975 bare 45–60 par igjen. I Norge er det nå 500–1000 hekkende par.
Jaktfalken i høyfjellet ble mindre rammet av miljøgiftene. Antallet har nå stabilisert seg. I 1999 fantes 650–900 par i Norden, 250–300 av disse i Norge. Økt ferdsel med fjellturisme og motorisert ferdsel samt rypejakt påvirker bestanden. Hekkende par fra våre nasjonalparker får fram flere unger enn andre par.
Hvert år plyndres rovfuglreir for å forsyne samlere og falkonerer med egg og ungfugler. Norske rovfugler er dessverre fortsatt en ettertraktet vare. Rømte hybrider oppdrettet for falkonerer har også dukket opp i Norden og noen av dem formerer seg.
I dag er moderne skogbruk den største trusselen.