Leserinnlegg fra Arne Horn Lund:
Vårt tilsvar:
Finnerlønn og engelske tilstander på salg av oldsaker.
For å ta vare på vår kulturhistorie så er Arne Horn Lund forslag i TB 13 februar ikke en god løsning. Kulturarven skal ikke selges på internett som i England. Norsk lov sier at gjenstander eldre enn 1537, og mynter eldre enn 1650 tilhører staten.
Ulønnsom ærlighet?
Arne Horn Lund trekker fram en Gimsøy-daler verdt 1 million som eksempel, men ender med en konklusjon som er svært misvisende. Kulturminneloven § 13 som omhandler finnerlønn sier at »Departementet kan skjønnsmessig fastsette en finnerlønn som deles likt mellom finner og grunneier. Er funnet av sølv eller gull, skal finnerlønnen minst settes til metallverdien etter vekt, med et tillegg som ikke må være under 10 pst. av metallverdien». En mynt behandles ikke etter sølvvekt, men som mynter etter faglig verdi, funnomstendigheter og man vurderer markedsverdien. Et ferskt eksempel fra Vestfold kan kanskje klargjøre litt.
Finnerlønn kr. 16500,-
Ved et myntfunn Øystein Moe og Johnny Nenset gjorde i 2016 ble alt gjort korrekt både i forhold til grunneier og til kulturminnevernet. Innstilt finnerlønn er på 16 500,- noe som er litt over markedsverdi for myntfunnet. Av dette går halvparten til finnerne og halvparten til grunneier jf. kulturminneloven. Som for alle typer gjenstander er salgsverdien på et svart marked lavere enn ordinær markedsverdi, og blir da lavere enn finnerlønnen. Men de som driver med ulovlig omsetning av funn, varsler ikke grunneier. Finner kan dermed totalt sett kommer bedre ut, men kun gjennom å stjele grunneiers andel.
Støve ned i en skuff i statlig magasin?
Dette er et merkelig argument som vi dessverre ser ofte. Vi kan bruke en enkelt funngruppe for å forklare hvordan innleverte funn ikke «støver ned». Håkon den femtes messinghester er en betegnelse på en type vektlodd fra Middelalderen. Fra Vestfold kjennes åtte funn, fire av disse er eldre funn fra 1800- og 1900-tallet, mens fire nylig er funnet med metallsøker.
Metallsøk har altså doblet antall funn av slike messinghester i Vestfold og det er jo den virkelig positivt siden vi ser ved metallsøk. Siden de fire funnene fra 1800- og 1900-tallet «har støvet ned i en skuff i staten» finnes disse fortsatt og forskere kan nå studere alle de åtte funnene sammen, og det kan de gjøre om 10 år eller om 110 år, foto og funninformasjon finnes på nettet åpent for alle. Litt bismak er derfor at en person som deler Horn Lund sin oppfatning i 2014 solgte en slik messinghest på nettet. Funnet var avbildet og funnet i Vestfold (Sandefjord?), men denne ble solgt med begrunnelsen at den ikke skulle «støve ned i en skuff hos staten». Selgeren viste til en nylig publisert forskningsartikkel om messinghestene for å fronte salget, men reflekterte tydeligvis ikke over at det faktisk var de funnene som «støvet ned» som muliggjorde denne forskningen.
Så takk til Pål Fadum som har funnet to slike hester i Stokke, Kim Eilertsen som har funnet en på Nøtterøy, og Kenneth Olsen som har funnet en i Larvik. Disse tar ansvar, og gjør en stor innsats for vår felles kulturarv, og de gjør det av andre årsaker enn økonomisk vinning. Personen som solgte sitt funn ble dømt for heleri, men funnet er tapt.
Så hva med grunneiers interesser?
Når Horn Lund så påpeker at funn av høy verdi kan gjøres så er det selvsagt sant. Mynter fra tiden etter 1650 er ikke innleveringspliktige og de kan ha en verdi på flere 100000 kr. Her er tilliten mellom den som driver metallsøk og grunneier viktig, og her slår også hittegodsloven inn. Finner plikter å gi grunneier 50% av verdien. Men vil en grunneier bli informert om et slikt funn? Eller selges mynten i det stille?
Men om Horn Lund etter mange års metallsøking gjør sitt første funn så er han hjertelig velkommen til oss for innlevering. Kaffe har vi også. Men funnene er statens eiendom, de er vår felles kulturarv, og de skal ikke selges på internett.
Ragnar Orten Lie
Nytt tilsvar fra lokalhistoriker Jogeir Nicolai Stokland