Larviks historie
Utgangspunktet for bydannelsen var sagbrukshovedgården Fresje ved Farrisvannet. Fram mot begynnelsen av 1600-tallet vokste ladestedet fram på adelsmannen Peder Iversens grunn. Familiene som var tilknyttet hans virksomheter bodde i 1623 på Backen på begge sider av Farriselvas munning, mens de første handelsborgerne bygslet tomter langs Stranden.
Norges stattholder Ulrik Frederik Gyldenløve opprettet grevskapet i 1621. Larvik var på det tidspunktet blitt en relativt stor by med om lag 700 innbyggere. Som representant for «den styrende statsmagt og den absolutiske statsopfattelse» flyttet han maktsenteret fra det gamle adelssetet vest i byen til Stranden. Residensen ble oppført slik at den dannet en storslått bakgrunn for den lave trebebyggelsen.
Det skarpe skillet som allerede eksisterte mellom borgerne på den ene siden og arbeidere, sjøfolk og fiskere på den andre siden, ble formalisert i 1692. Den første gruppen skulle bo i det «rette Larvik» som var Stranden (senere Storgaten) og Øvregaten (senere Stenene og Prinsegaten), mens de øvrige skulle bo på Langestrand og frigrunnene som var Fritzøebakken og Torstrand, med Østre og Vestre Halsen. Det ble raskt trangt innenfor grensen av «rette Larvik» og et klageskrift fra borgerne førte til en grenseutvidelse i 1747.
Gyldenløves etterkommere fortsatte utviklingen av residensbyen med nye byggverk og parkmessig opparbeidelse av bymarken, løkkene og Bøkeskogen med alleer og lysthus.
Borgernes bydel ble rammet av tre store branner på 1700-tallet, den mest ødeleggende var brannen i 1792 som rev med seg bebyggelsen langs hele Storgaten. De såkalte «patrisierhusene» som fortsatt er bevart skriver seg fra tiden etter brannen.
Byens administrasjon, som siden 1821 hadde hatt sitt hovedsete i Herregården, flyttet i 1878 til «Festiviteten», sentralt plassert ved Storgaten.
På begynnelsen av 1900-tallet overtok industrien som Larviks største næring. Sjøfarten hadde lenge hatt denne plassen, men overgangen fra seilskuter til dampskip gjorde behovet for sjøfolk mindre. Trelastindustrien var utover på 1900-tallet konsentrert rundt firmaet Treschow-Fritzøe på Langestrand. I hovedbyen sto bryggeri- og tobakkvirksomheten sterkt. Den største veksten i Larviksindustrien skjedde likevel på Torstrand, der det vokste fram flere store industribedrifter. Med dette fulgte også mange arbeidere som bosatte seg i bydelen.
Bybrannene i hovedbyen i 1884 og 1902 fikk store konsekvenser. Brannene førte til stor byggevirksomhet for å erstatte de tapte eiendommene, men den strenge murtvangen og den trange bygrensen hindret utvikling utover dette. Mange valgte derfor å bosette seg på Nanset, like utenfor bygrensen. Den nye bydelen var spesielt attraktiv for folk fra de øvre sosiale lag, og mellom 1890 og 1900 steg folketallet på Nanset med 30 %.
I 1881 fikk Larvik togforbindelse til Kristiania. Året etter ble det opprettet togforbindelse til Skien. For den voksende turistnæringen var jernbanen avgjørende. Gamle bygninger måtte rives og gateløp endres for at toget skulle få plass. Storgaten, som var kjent for sine grønne hager ned mot sjøen, endret utseende for alltid som følge av dette.
Tidlig i 1920-årene drømte man om å flytte jernbanestasjonen og frigjøre tomteareal i indre havn. Men jernbanen ble utvidet der den lå. Dette konsoliderte Indre havn som byens politiske og økonomiske sentrum. I 1930-årene ble det etablert fergeforbindelse mellom Norge og Danmark. Det bedret byens kontakt med kontinentet, men skapte samtidig en større barriere mellom byen og havnen.
Utover på 1900-tallet fortsatte industriutbyggingen langs Larviksfjorden, og industrien strakte seg etter hvert fra Langestrand til Revet. Industrinedleggelser ved århundreskiftet og flyttingen av fergeterminalen fra Indre havn til Revet i 2009, har påvirket byens uttrykk.
Langestrand
Langestrand ligger like vest for Hammerdalen. Området hever seg fra fjorden om lag 100 meter til toppen av Raet. Langestrand ble anlagt på gårdene Jordfallen og Damsbakken i forbindelse med sag mølle og jernverk, sannsynligvis først og fremst i slekten Langes eiertid på 1600-tallet.I 1540-årene ble det nemlig startet et sagbruk i Farriselva, og jernverket Fritzøe Verk ble anlagt rundt år 1600. Nesten alle voksne menn og unge gutter som bodde på Langestrand arbeidet ved jernverket gjennom hele 1700-tallet og utover 1800-tallet.Med opphevingen av grevskapet og innlemmelsen av Langestrand i byen ble imidlertid yrkessammensetningen mer variert.
Langestrands historie og utforming er i dette lyset vevet tett sammen med Fritzøe verk, men etter hvert også med grevskapet og byens administrasjon. Frem til 1819 hadde Langestrand egen jurisdiksjon, samt egen skole og kirke, og ble først i 1820 innlemmet i Larvik by. Langestrand har vokst frem over lang tid, og har ikke vært utsatt for bybrann. Gateløpene og bebyggelsen har derfor både stor variasjon og tidsdybde. Området kjennetegnes av malte trehus i 1-3 etasjer. Skala og volum varierer etter alder og funksjon. Flere bygninger har kjerner fra 1600-tallet. Bygningene utgjør sammen med gateløp, hager og vegetasjon et helhetlig kulturmiljø.
Kulturmiljøet Langestrand dokumenterer industrisamfunnets historie tilbake til 1600-tallet, og vitner om hvordan Larviks bebyggelse har sett ut før bybrannene. Arbeiderbydelen er en viktig del av Larviks sosialhistorie, og er interessant å se i sammenheng med den mer velstående bebyggelsen langs Storgata. Langestrands historie, kombinert med arkitektur og helhet i området, gjør at kulturmiljøet har nasjonal og regional verdi.
Storgaten, Steinane og Bøkkerfjellet
Storgata er Larviks viktigste gate, historisk sett. Den følger fjordens naturlige bue fra Bøkkerfjellet til Tollerodden med Skottebrygga. En stor brann i 1792 utslettet mesteparten av Storgatas eldste bygninger. Den nye bebyggelsen, oppført rundt 1800, betegnes som såkalte patrisierhus, det vil si større praktbygninger ført opp av byens høyere embets- og handelsborgerskap. Mange av disse er bevart, men har etter anleggelsen av grevskapsbanen i 1881 og senere havnevirksomhet ikke lenger kontakt med havnefronten.
Det bratte terrenget bak Storgata blir brutt av smale streter i vifteform som forbinder sjøsiden med bakenforliggende bebyggelse. Her er bebyggelsen mer variert med en rekke verdifulle enkeltbygg fra ulike perioder. Bøkkerfjellet med karakteristiske fjellformasjoner og tilhørende grøntområder har vært et viktig og styrende landskapselement i dette området. Fjellet utgjør fremdeles en vesentlig del av byens profil.
Steinane ligger like nord for Storgata, vest for Herregårdsbakken. Bydelen er, ved siden av Storgaten, Larviks eldste innenfor bygrensen av 1671. Steinane består av smale, bratte gater hvor den eldre bebyggelsen ligger vendt mot gatene, men hvor det er variasjon i hagene, deres beliggenhet og størrelse.
Storgata, Steinane og Bøkkerfjellet har vært utsatt for flere bybranner. Kulturmiljøet består derfor av tre delområder med noe ulik arkitektur, som knyttes sammen av den historiske sammenhengen de har oppstått i.
Området kjennetegnes av malte trehus i 1–3 etasjer. Skala og volum varierer etter alder og funksjon. Det er flere bygninger med kjerner fra 1700-tallet i området. Bygningene i delområdene utgjør sammen med gateløp, hager og vegetasjon et helhetlig kulturmiljø. Kulturmiljøet Storgata, Steinane og Bøkkerfjellet dokumenterer grevskapet og kjøpstedets historie tilbake til 1600-tallet, og vitner om hvordan bybranner og infrastruktur har satt preg på byutviklingen. Det er interessent å se «Den rette byen» i sammenheng med arbeidernes bydeler på Langestrand og Torstrand. Storgata, Steinane og Bøkkerfjellet sin historie, kombinert med arkitektur og helhet i området, gjør at kulturmiljøet har nasjonal og regional verdi.
Torstrand
Torstrand ligger sørøst for Larvik sentrum, og vokste frem på gården Fjellsnes´ grunn. Gyldenløve kjøpte gården i 1673. Området var, sammen med blant annet Langestrand, arbeidernes, sjøfolkenes og fiskernes tilholdssted. Torstrand kom først under Larvik i 1820. Området hørte til Hedrum sogn før innlemmelsen, og lå som en forstad til byen langs innfartsveien fra fergestedet Vestre Halsen ved Lågen over til Tjølling.Torstrand består av to distinkte områder med forskjellig bebyggelsesmønster som sammen tydelig viser utviklingen av området over tid.
Lengst nordvest ligger det gamle Torstrand langs Strandgaten som skriver seg helt fra Gyldenløves 1600-tallsby.20 I sørøst ligger den nyregulerte Torstrandmoen fra 1854. Furumoen mot øst fikk stukket ut regulære kvartaler som først ble bygget ut til nåværende utstrekning i 1920-årene. Det var den store bolignøden under første verdenskrig som satte i gang utbyggingen av de siste kvartalene med kommunen og industrien som byggherrer. Bebyggelsen på Torstrand består i hovedsak av små, malte trehus i 1–2 etasjer. Det er flere bygninger fra 1800-tallet i området. Bygningene i delområdene utgjør sammen med gateløp, hager og vegetasjon et helhetlig kulturmiljø.
Kulturmiljøet Torstrand dokumenterer særlig arbeidernes historie tilbake til 1600-tallet, og vitner om hvordan bebyggelsens utforming og struktur har endret seg med en mer overordnet planlegging fra ca. 1850. Arbeiderbydelen er en viktig del av Larviks sosialhistorie, og er interessant å se i sammenheng med den mer velstående bebyggelsen langs Storgata. Torstrands historie, kombinert med arkitektur og helhet i området, gjør at kulturmiljøet har nasjonal og regional verdi.
Svaleveien
Svaleveien, også omtalt som Flintabyen, ligger nordøst for Larvik sentrum. Prosjektet ble tegnet av arkitekt Thore Holm i 1967, og oppført av Larvik Boligbyggelag i 1971. Kulturmiljøet har en planlagt og enhetlig bebyggelsesstruktur. Det består av 25 malte trehus, med pulttak og skråskårne, utskytende endevegger.Bygningene utgjør sammen med gateløp, hager og vegetasjon et helhetlig kulturmiljø.
Svaleveien er et tidstypisk eksempel på 1970-tallets arkitektur og bomiljø. Det er dette som gir kulturmiljøet regional verdi. På begynnelsen av 80 tallet ble det også skrevet musikkhistorie her, tre femtedeler av popgruppa Drama vokste opp i denne gata. Østlandsposten skriver detee i en artikkel fra 9 juli 2018:
Det var i kjelleren til Bøkestad og Indrehus det skjedde på begynnelsen av 80-tallet. Her fant Geir Olav Bøkestad og Per Kristian Indrehus tonen, og la grunnlaget for et popeventyr som skulle vare i mange år.