Holmestrands historie
I løpet av middelalderen økte befolkningen og dermed også presset på den dyrkbare jorda. De første menneskene som slo seg ned på stranda under fjellet var trolig leilendinger som ikke kunne livberge seg på gårdene i Botne, og som derfor måtte ty til sjøen. I tillegg til fiske og jakt, levde strandsitterene av tjærebrenning og saltkoking. Ferdselen mellom gårdene på Botneplatået og strandstedet Holmestrand gikk i klovene, eller kleivene, i fjellet. I tillegg var sjøveien viktig for kontakten med bygdene rundt.
Med Svartedauden (1340–1350) ble 35–40 gårder lagt øde i Botne. Disse gårdene ble gradvis ryddet og satt i drift igjen mot slutten av 1500-tallet. Flere land var i ferd med å etablere seg som sjøfartsnasjoner etter de store oppdagelsene, og behovet for tømmer økte sterkt. Da oppgangssagen ble tatt i bruk utover på 1500-tallet ble det dessuten mulig å levere ferdig plank, noe som var mer etterspurt enn ubehandlet tømmer. Strandstedet Holmestrand i Botne ble derfor gradvis en av de viktigste eksporthavnene for trelast vest i Oslofjorden.
I 1638 ble Holmestrand tollsted. I 1674 ble byen også kirkested. Elveløpene Bekken og Gausen ble lagt om slik at de tørre bekkefarene kunne brukes til å transportere tømmer, og de ble til henholdsvis Nordre og Søndre Kleiv. Slik var kleivene sentrale for Holmestrands vekst og velstand.
På slutten av 1600-tallet lå det omkring 40 hus i Holmestrand, og det kan ha bodd rundt 200 mennesker i husene. Bebyggelsen var konsentrert i området nord for Bekken.
12. august 1716 brant nesten hele den nordlige delen av byen ned. Bare kirken, Tranberggården og noen få bolighus langs fjellet og Kleiva sto igjen. 22 eiendommer, gikk tapt.
Holmestrand hadde like mange registrerte handelsskip som Larvik i 1733 og var et av landets mest velstående småsteder på slutten av 1700-tallet. Handels- og rederifamiliene Alsing, Backer, Holst og Lorentzen var blant byens velstående elite. De holdt til i fasjonable patrisiergårder, i stor kontrast til den enklere arbeiderbebyggelsen langs for eksempel Nordre Kleiv. Holmestrand beholdt posisjonen som sjøfartsby under det meste av 1800-tallet.
Stadige utfyllinger skapte nye bydeler som Leira, Sika og Dulpen. I 1818 var befolkningen på om lag 1200 personer.
Holmestrand ble tidlig en badeby. Det første badehuset ble bygget ved Sundbrygga i 1840. Da jernbanesporet kom i 1881, måtte det flytte nordover mot Badeparken. Badeanlegget ble mye besøkt også utenbys fra, særlig etter at Hotel Societeten åpnet i 1890. Varmebadene ble nedlagt i 1915.
I 1884 ble byen rammet av brann enda en gang. Denne gangen var det Sørbyen fra Bjergestredet og nordover til Bakkegate som ble rammet. 66 bygninger gikk tapt. Sentrumskvartalene ved Torvet ble regulert etter en moderne byplan med kvartalsstruktur, i kontrast til den, selvgrodde gamle byen. Det ble innført murtvang som bare delvis ble gjennomført, og bestemmelser om brutte hjørner fikk gjennomslag. En konkursbølge rystet byen, og Holmestrand ble liggende i bakevja ved overgangen til dampfart, noe som betydde slutten på Holmestrand som sjøfartsby og folketallet gikk tilbake.
I 1881 ble Holmestrand stasjon åpnet på Jarlsbergbanen, senere kalt Vestfoldbanen. Fra 1902 til 1938 var stasjonen også en del av Holmestrand–Hvittingfossbanen, som fraktet tremasse fra Hvittingfoss til utskiping i Holmestrand. Industrien gjorde sitt inntog mot slutten av 1800-tallet. Den første industrien hadde fortsatt basis i trelastnæringen, mens utbyggingen av jernbanen fremmet industriutvikling basert på råvarer fra et større omland.
Ved århundreskiftet startet Christiania Portland Cementfabrikk produksjon på Langøya. Men det var først med etableringen av Nordisk Aluminium (senere Høyang og Norsk Hydro) i 1919, at Holmestrand ble et industristed av betydning.
Med sammenslåingen av Botne og Holmestrand i 1964 fikk sentrum et ytterligere løft. Nye offentlige institusjoner ga byen et nytt preg som fikk positive effekter for handelsstanden. Samtidig ble den generelle veksten en trussel mot samfunnsidyllen.
Da Holmestrandtunnellen i fjellet bak byen åpnet i 1983 forsvant den gjennomgående biltrafikken. Sammen med høykonjunktur i første halvdel av 1980-tallet og senere, førte dette til en revitalisering av byen både med tanke på boligbygging og næringsutvikling.
Samtidig som byen ble rammet av et par større branner, ble det imidlertid gitt en rekke rivingstillatelser. Et 20-talls gamle trehus forsvant bare i Nordbyen i kjølvannet av byfornyelsen. I 2016 ble jernbanen lagt i tunnel og traséen gjennom Holmestrand sentrum gikk ut av bruk og ble fjernet. Dette åpner for ny bruk av frigjorte areal.
Kirkegaten og Nordre kleiv
Nordre Kleiv er den tidligere hovedveien fra Botneplatået, ned til byen og havna. Adkomsten er helt sentral i utviklingen av Holmestrand som handelssted, kirkested og senere by. Opprinnelig rant Styrebekken ned Nordre Kleiv, men løpet ble endret slik at traseén kunne gjøres om til transportåre for tømmer i byens tidligste periode. Etter hvert vokste forstedet Nordre Forstad frem langs Nordre Kleiv. Nordre Forstad ble innlemmet i byen i 1881. Kirken fikk i 1674 en sentral beliggenhet ved det som i dag er foten av Nordre Kleiv. Kirkegaten går fra kirken, forbi det tidligere Fattighuset og ender i Langgaten ved den gamle politistasjonen/rådhuset. Selv om området ble utsatt for bybrann i 1716, gjenstår det flere bygninger fra tiden før bybrannen både i Kirkegaten og Nordre Kleiv. Av disse er det naturlig å fremheve kirken som er den største av fire kirker med Y-form i Norge.
Kulturmiljøet Kirkegaten og Nordre Kleiv har vokst frem over lang tid. Gateløpet og bebyggelsen har derfor både variasjon og tidsdybde. Området kjennetegnes, med unntak av kirken, av malte trehus i 1–2 etasjer. Samtlige bygninger har sal- eller valmtak. Skala og volum varierer etter bygningenes funksjon. Bygningene utgjør sammen med gateløp, hager og vegetasjon et helhetlig kulturmiljø. Kirkegaten og Nordre Kleiv har hatt en sentral rolle i utviklingen av Holmestrand som handelssted, kirkested og by. Kulturmiljøet består av flere bygninger og gateløp som dokumenterer viktige samfunnsfunksjoner tilbake til 1600-tallet, og hvordan bebyggelsen har vokst frem i tilknytning til disse. Området viser den nære sammenhengen mellom landskapets forutsetninger i Nordre Kleiv og fremveksten av byen.
Leira
Leira ligger nord i Holmestrand sentrum. Før bybrannen i 1716 var store deler av den tette trehusbebyggelsen nord for Leiratorget. De gjenreiste bygningene i dette området er av Holmestrands eldste. I den sørlige delen hadde rederfamiliene sine residenser og forretninger (Rasmus Alsing og Næskill i Langgaten 23 og ned til sjøen, og Backer-familiene på Leira og gamle Østre gate). Det er her kjøpmann Alsing, for egen regning, la den første brolegningen i byen. De gamle borgerhusene ligger med hovedinngangen ut mot sjøen.
Kulturmiljøet Leira har vokst frem over lang tid. Gateløpet og bebyggelsen har derfor stor variasjon og tidsdybde. Området kjennetegnes av malte patrisierhus i 1–3 etasjer. Flere av bygningene har endret utseende i løpet av 1800- og 1900-tallet. Bygningene utgjør sammen med gateløp, hager og vegetasjon et helhetlig kulturmiljø. Leira har hatt en sentral rolle i Holmestrands historie. Området består av flere bygninger og gateløp som dokumenterer seilskutetidens betydning for utviklingen av Holmestrand som by spesielt, men også utviklingen av Norge og Vestfold. Det er dette som gjør at Leira er en svært viktig kilde til kunnskap om arkitektur, byutvikling, næringsliv og sosiale forhold i Holmestrand, men også i Vestfold og Norge i tidsrommet 1600–1900.
Backergården og Bakgaten
Backergården og Bakgaten ligger midt i Holmestrand sentrum, mellom den tidligere jernbanetraseén i øst og Langgaten i vest. Bebyggelsen i Bakgaten ble etablert allerede på 1600-tallet og er en rest av den gamle bystrukturen som forsvant med brannen i 1716. Kulturmiljøet består av Bakgaten 6, Backergården og Tordenskiolds gate 1. Bakgaten 6 er en av de få bygningene som står igjen etter byens eldste bebyggelse. Deler av bygningen er oppført i 1749, og bygningen har i dag høy bevaringsverdi.
Backergården ble bygd i 1806 som bolig for Christer Backer og Agathe Backer. I årenes løp har bygningen fungert både som forretningslokale, bystyresal, vinmonopol og bibliotek. Gården har også vært hjemmet til kunstnersøstrene Harriet og Agathe Backer. Tordenskiolds gate er en sveitserbygning oppført på slutten av 1800-tallet som representerer byutviklingen etter innføringen av kvartalsstrukturen i 1884.
Kulturmiljøet Backergården og Bakgaten har vokst frem over lang tid. Gateløpet og bebyggelsen har derfor stor variasjon og tidsdybde. Området kjennetegnes av malte trehus i 1–2 etasjer. Bygningene har saltak eller helvalmet tak. Skala og volum varierer etter bygningenes funksjon. Bygningene utgjør sammen med gateløp, hager og vegetasjon et helhetlig kulturmiljø. Kulturmiljøet Backergården og Bakgaten viser hvordan Holmestrand som by har utviklet seg tilbake til 1600-tallet. I tillegg gir området unik tilgang til ulike tidsperioders arkitektur og sosialhistorie.
Skolegaten
I 1917 ble A/S Nordisk Aluminiumsindustri stiftet. Bedriften ble lagt til Holmestrand og fikk stor betydning for lokalsamfunnet. I 1950 hadde A/S Nordisk Aluminiumsindustri 900 ansatte. Virksomhetens omfang og det store behovet for boliger i etterkrigstiden, gjorde at bedriften sto for utbyggingen av en rekke boliger i Holmestrand. Blant annet var A/S Nordisk Aluminiumsindustri i 1949 byggherre for fire seksmannsboliger i Skolegata 32–38. Prosjektet var finansiert av Husbanken. Norsk Hydro overtok A/S Nordisk Aluminiumsindustri i 1980-årene. Boligene ble da solgt til beboerne som i dag er organisert i et sameie.
Kulturmiljøet i Skolegaten er resultatet av en samlet planlegging. Området er derfor kjennetegnet av en enhetlig struktur, der både bygninger og hager er gitt lik størrelse og utforming. Samtlige bygninger har slakke, tegltekte valmtak. Fasadene er i tegl med enkel omramming av dører og vinduer. Alle de 24 boenhetene har hver sin bakhage. I tillegg er det fellesareal mellom bygningene. Bygningene utgjør sammen med gateløp, hager og vegetasjon et helhetlig kulturmiljø. Skolegaten dokumenterer Aluminiumsindustriems betydning i lokal- og storsamfunnet ved inngangen til 1900-tallet, samt behovet for sosial boligbygging i etterkrigstiden. Det er dette som gjør at Skolegaten er et kulturmiljø med nasjonal og regional verdi.
Prestegårdsalléen i Sande
Prestegårdsalléen ligger i Sande sentrum og strekker seg fra Sande kirke i sør til prestegården i nord. Sande er et middelaldersk kirkested som er blant de eldste i Vestfold og Norge. Sande-navnet er antatt å komme fra Sandvin, opprinnelig et gårdsnavn. Det var på denne gården kirken ble plassert, og slik fikk også bygda sitt navn. Kirken ble oppført på 1100-tallet i romansk stil, opprinnelig uten tårn. Det at kirken er bygd i stein vitner om en viss rikdom og tilgang til ressurser. I middelalderen var ferdselsårene gjennom bygda viktige for mye av ferdselen vest for Oslofjorden. Kirken ble da et viktig samlingspunkt.
I tillegg til kirken består kulturmiljøet Prestegårdsalléen av gamle Sande herredshus, prestegården og prestegårdsalléen. Alléen er det gamle historiske veiløpet gjennom bygda. I 1850 ble alléen beplantet. Den fremstår i dag som en historisk akse fra kirken i sør til prestegården i nord. Sør for Prestegårdsalléen 14 står ennå rodesteinen i veikanten. Dette var markeringer av strekninger for vedlikeholdsplikt for bøndene i området.
Kulturmiljøet Prestegårdsalléen har vokst frem over lang tid. Gateløpet og bygningene i kulturmiljøet har derfor stor variasjon og tidsdybde. Opprinnelig lå prestegården like nord for kirken, der herredshuset ligger i dag. Etter en brann i 1783 ble imidlertid gården flyttet. Prestegården er oppført i 1784 og Herredshuset i 1909. Området bindes sammen av Prestegårdsalléen. Bygningene utgjør sammen med gateløp, hager og vegetasjon et helhetlig kulturmiljø.