Metalldetektorer kom i privat bruk utover på 1990-tallet, og etter en svak økning utover på 2000-tallet eksploderte mengden innleverte funn hos kulturarv i 2014-2015. Ti års erfaringer med miljøene og vurdering av funnbildet, gjør nå at vi i større grad kan si noe om funnene.
Mange dyktige privatpersoner gjør viktige funn, men det er også store utfordringer med underslag av funn som er viktige for den enkelte gård sin historie og historien totalt sett. De krimminelle plyndrer gårders historie og den kan aldri gjenskapes, samtidig gjør det tolkningen av de ryddige sine funn mer usikre siden fagfolk ikke vet hvor representativt bilde vi egentlig ser. Her finner du en oversikt over relativt vanlige funn i fylket.
Treflikede spenner
Det antas at opphavet til treflikete spenner er å finne i karolingiske sverdrembeslag. Tre tungeformede beslag ble til oppheng av sverdene satt opp i treflik og naglet til lærreimer eller en hel trefliket remdeler ble støpt. I Norge finnes treflikete spenner som smykker, og de finnes oftest i kvinnegraver.
En trefliket spenne satt festet ved halsen, gjerne i sett med ovale skålspenner og glassperler. Noen importerte er funnet i Norge, men det er tydelig at de fort ble populære og satt i produksjon som draktspenner i Nordens vikingtid. I starten ble de dekorert med en forenklet utgave av akantusornamentikk og filigransteknikken brukt av Karolingerne, men etter hvert overtok dyrestilene.
Treflikete spenner er funnet i flere av våre kvinnegraver, bla i Lille Gullkrona i Tønsberg og på Berg, Brunlanes i Larvik, så typen har nok vært populær. Mange av funnene vi har fått inn er fragmenter, altså bare en av de tre endene.
Korsformede spenner
Korsformede spenner er et av våre vanligste funn, og et typisk funn fra folkevandringstiden. Navnet kommer av formen, og spennene er støpt i kobberlegering (bronse) og finnes oftest i kvinnegraver. Folkevandringstiden er den siste perioden av eldre jernalder (500 f.kr – 560/770 e.Kr.)
I folkevandringstiden ryddes stadig mer land i Norge. Nye gårder oppstår og perioden er godt representert i arkeologiske undersøkelser.
Det finnes mange varianter av korsformede spenner. De eldste spennene har runde helstøpte knopper og sideknoppene er festet med spiralbøyler. Disse etterfølges av varianter med runde knopper som er støpt i et med platen, mens de yngste variantene har dyrehoder i stedet for knopper. Dyrefigurene gjør nå sitt store inntog i kunsten. Vi ser en jevn spredning av korsformede spenner i hele fylket, og de forteller om bosetning på gårdene våre i denne perioden. Korsformede spenner er utsatt for hard medfart der de pløyes på i matjorda, og oftest ser vi halve spenner, topp eller bunn eller bare fragmenter fra bøylen på midten.
Merovingertidens smykker
Merovingertiden ser vi nå bedre takket være funn fra metallsøk. Noen sentrale funngrupper går igjen: Koniske spenner er bronseskiver med border, og hull i midten for feste til stein. De dukker på sent på 500 tallet og brukes også på 600-tallet. De finnes gjerne i kvinnegraver, parvis og de har sittet på skuldrene. - En kort likearmet bøylefibel som er fra perioden 550-650, og de S-forma spennene med slangemønster er fra siste halvdel av 500-tallet og går ut av bruk rundt år 700.
Merovingetiden har fått sitt navn etter den frankiske høvdingslekten merovingerne. Og perioden dekker første del av yngre jernalder - 560/570 – 800 e. Kr. Arkeologisk har merovingertiden vært en svært funnfattig periode, før metallsøk har satt nytt lys på perioden
Fugler og krypdyrspenner
Metallsøk gitt flere fuglespenner og krypdyspenner fra merovingertiden på 600 og 700 tallet. På midten av 700-tallet kommer de store ovale skålformede spennen i bruk.
Dersom løsfunn peker mot graver eller bosetningsområder fra merovingertiden er det veldig spennende. Pr dags dato er ingen gårdsbosetninger fra merovingertiden gravd ut i vårt fylke. Vi vet noe om hvordan de ble gravlagt, men lite om hvordan de levde.
Dyrestiler dominerer perioden, og peker fremover mot vikingtiden som følger etter.
Sølvmynter – vikingtidens sølvøkonomi
Dirhem er fortsatt myntstandard i noen stater i Midtøsten, og historisk sett kommer navnet av den greske og romerske myntstandarden Drakme. Denne typen dirhem fra de islamske kalifatene følger en sølvvekt på ca. 3,2-3,5 gram. Med skrift oppgis navnet på regenten, et religiøst vers og myntsted.
Godt sølv var ettertraktet av vikingene og store mengder dirhemer strømmet inn via de østlige handelsrutene på 800- og i første halvdel av 900-tallet. Dirhemer ble i Norden i stor grad smeltet om til smykker og barrer, men noen ble mistet på handelsteder, gravd ned i depotfunn, eller ble lagt i graver.
Flere dirhemer har hull i kanten som viser at mange er brukt som anheng. Myntene var for vikingene først og fremst sølv som ble handlet etter vekt. Klipp, dvs. dirhemer som er klippet opp i mindre biter for å tilpasses en handel basert på sølvvekt, er derfor ikke uvanlig. Riper i myntene forteller om testing av sølvkvalitet. I gamle Vestfold var dirhemer kun kjent fra de to handelsplassene Kaupang i Larvik og Heimdal i Sandefjord, fra to depotfunn og fra et gravfunn fra vikingtiden. Metallsøk har til nå i 2021 gitt oss hele 58 dirhemer fra gårder rundt om i gamle Vestfold.
På midten av 900-tallet ebbet strømmen av sølvmynter fra islamske områder ut. Dette må ha endret handelsmønster og svekket mange aktører. Angelsaksisk og tysk/frankisk mynt fylte tomrommet som oppsto. Vi kjenner til 17 sikre funn av tyske vikingtidsmynter i vårt fylke, men dessverre er tre Otto mynter tapt pga metallsøkkriminalitet.
Fra metallsøk i vårt fylke ser vi de tyske ottomyntene fra siste halvdel av 900-tallet og starten på 1000-tallet, og vi har også noen mynter fra Otto III`s etterfølger Henrik II.
Østlige funn - Finsk-ugriske hengesmykker
Dette er ikke vanlige funn foreløpig men det er funnet to slike smykker på Borre i Horten kommune. Hesten og fuglen går igjen i de finsk-ugriske hengesmykkene. De synes satt sammen av flere dyr og fugler og kan ha hestekropp med andenebb og svømmeføtter hengende på som bein, eller være mer ubestemmelige dyr. Dette er et trekk som kan kobles til sjamanisme. På hengesmykkene av dyr, fugl og hester er hodet og kropp støpt i ett, mens beina indikeres ved lenker, ringer, andre anheng og bjeller hengt på. Dyr/hester har ofte flere enn fire bein, mens fuglene alltid har to.
De finsk-ugriske anhengene og hengesmykkene tilhørte kvinnenes drakt og dateres oftest til siste del av merovingertiden, vikingtid og tidlig middelalder.
Det første funnet vi viser her er et anheng er formet som en svømmefot fra en sjøfugl. Området den da kommer fra, ligger innen dagens Finland og Nord-Russland med Nordvest-Sibir. Antatte produksjonsområder for slike anheng kan være områder i Uralfjellene, hvor byen Perm ligger i dag.
Funnene i Norge er mest kjent fra Nord-Norge, med noen slengere også ellers i landet.
De fleste av de yngre funnene er knyttet til samiske funn og metalldepot. I norrøne graver opphører funnene ved innføring av kristen gravskikk.
Vektlodd
Vektloddene er kanskje ikke av de vakreste funnene, men de forteller mye historie!
Vektloddene er brukt både i handel, gavenettverk og av finsmeder for å veie opp for støp av gjenstander. Vektloddene varierer derfor i vekt, form og materiale, men de fleste vi ser er støpt i bronse og bly.
Vektstandarder varierer noe opp igjennom tidene, og smedene brukte vektlodd tilpasset sin egen produksjon og disse vil da ikke følge handelsstandard, men vekt i forhold til de gjenstandene og legeringene de skulle støpe.
I metallsøk har vi de siste årene fått tilfang av nye funn og nå kommer funnene fra landsbygda, funn fra gårdene som lå i omlandet til handelsstedene og byene, og det er et utfyllende og spennende bilde vi ser.
Før Heimdalsjordet i Sandefjord ble undersøkt i 2012-13, og kunne framvise ca. 160 nye vektlodd var det fra Kaupang kjent 420 vektlodd. Fra middelalder vil det også foreligge mange funn av vektlodd fra Tønsberg og Skien. Graver, løsfunn og noen få depotfunn var de andre kjente funnkontekstene arkeologene kjente noen få vektlodd fra.
De siste årene med privat metallsøk har gitt 295 nye funn av vektlodd. Mens vektloddene som var tidligere kjent kom fra byer og handelsplasser, et depotfunn og fra noen få gravfunn, ser vi nå i stor grad vektloddene fra den individuelle gården. Slått sammen med myntfunn og andre funngrupper aner vi nå flere lokale handelsplasser og produksjonsteder. Vi ser gårdenes historie og ikke bare den urbane historien.
Spesielle vektlodd
Vektlodd varierer i form og materiale, og fra Heimdal er 30 flersidige i kobberlegering. De flersidige er først kjent ved funn i Birka rundt 860/870, og de hører sammen med dirhemene og deres sølvverdi. Av flersidige vektlodd har vi fra privat metallsøk fått inn minst seks nye flersidige vektlodd, fem i kobberlegering og et i bly.
Håkon den femtes messinghester er en betegnelse på en type vektlodd fra Middelalderen. Fra Vestfold kjennes åtte funn, fire av disse er eldre funn innlevert av bønder på 1800- og 1900-tallet, mens åtte er funnet med metallsøker de siste årene.
Middelalderens vektlodd finnes gjerne sammen med mynter og andre funn som forteller om tunenes plassering i landskapet og samtidens handel og hverdag. I vårt fylke inngår nå tolv messinghester i dette bildet, og hele åtte av disse kan vi takke metallsøk for.
Økser
Mange detektorister gidder ikke å søke på jernsignaler. Derfor er det lite jern som kommer inn til oss. De få jerngjenstandene vi får inn gjerne økser. Altså store og lett definerbare gjenstander. De fleste øksene som kommer inn er fra vikingtid, og de kommer mest sannsynlig fra graver som er pløyd opp.
Økser blir et fast oppsett i våpensett i yngre jernalder. Øks og skjold er lovpålagt minstevæpning for en fri mann. Men øks er også en hverdagsgjenstand og et redskap.
Økser sees vanligvis i mannsgraver fra vikingtiden, men finnes også i kvinnegraver, som Oseberggraven hvor det lå to økser.
Spinnehjul
Et lett gjenkjennelig metallsøkfunn er spinnehjulene, med nærmere 200 stykker registrert i Vestfold og Telemark til nå. Spinnehjulet er en av delene i en håndtein, som er hva man har spunnet tråd på siden steinalderen. Spinningen foregår ved at man spinner teinen rundt, mens spinnehjulet sitter fast i bunnen for å gi stødighet og vekt. Tråden av ull, hamp, lin eller nesle spinnes mellom fingrene.
Spinnehjulene som kommer inn fra metallsøkere er vanligvis av bly (sjeldnere av bronse), men de ble laget av nesten hva som helst, for eksempel stein, bein, kleber, brent leire og glass.
Det er vanskelig å datere spinnehjul typologisk, siden man trolig har hatt behov for et helt sett ulike fasonger i alle hjem. Likevel bruker man utforming, materiale og dekor til å datere, selv om mange metallsøkte spinnehjul kanskje er for enkle til å kunne gi slik informasjon alene. Hjulene av bly kan være fra både yngre jernalder og middelalder eller også nyere.
Spinnehjulene er relativt vanlige som løsfunn. Ved Kaupang i Larvik har man analysert spinnehjul både fra handelsplassen og fra gravene, og ser at hjulene av bly ikke finnes i gravene.
Gjenstander med runer
I metallsøkfunn ser vi av og til runer på gjenstandene. Runer opptrer oftest på blyplater som er brettet sammen. Dette er amuletter fra middelalderen. Brettingen gjør at man ikke kan lese hele teksten, men siden gammelt bly er skjørt brettes de ikke ut av fagfolk heller. Runer kan også finnes på andre gjenstander.
Blyplater med runeinnskrifter kan være vanskelige å tyde, men ofte er det bibelsitat, bønner og besvergelser mot sykdom, ulykker og onde hendelser. Enkelte innskrifter finner vi igjen i norske svartebøker, for eksempel nyttige besvergelser mot alver. Noen blyplater er også funnet i graver.
I Vestfold var inntil nylig de fleste funn av runeinnskrifter fra middelalderbyen Tønsberg og middelalderkirkesteder. De seinere årene har metallsøkere funnet flere blyplater også andre steder, også ute på landet. Inskripsjonen alene daterer ikke en blyplate. Det kan imidlertid en arkeologisk funnkontekst.
Nøkler
Nøkler ser vi mange av i metallsøk.
Støtnøklene kjenner vi fra vikingtidens graver og fra gravinger i middelalderbyene. De er stort sett uendret i disse århundrene, og de er dekorert med streker og vinkler langs armene, mens størrelse og antall armer kan variere. De fleste har to armer, men vi har også noen med en og noen med tre armer. De med tre armer er ofte store og kraftige nøkler, og vi antar at disse tilhører middelalderen.
De fleste nøklene knekkes opp av plogen og vi får ofte inn halve nøkler. Av de hele ser vi at mange av disse nok nylig er pløyd opp fra ettersom landbruksmaskinene blir større og tyngre.
Fra vikingtiden ser vi gjerne disse nøklene i kvinnenes graver, og det spekuleres i om nøklene da markerer husfruens status på gården. Fra gravfunn kjenner vi nøkler som har vært festet i tynne jernlenker. De har hull i håndtaket og har nok hengt synlig fra et belte eller ble brukt som anheng. Totalt har vi ca. 80 funn av nøkler fra metallsøk.
I tillegg til støtnøklene ser vi flere av de andre kjente typer nøkler også. Dette er nøkler som har en mer kjent form for oss moderne mennesker. Kobberlegering var nok vanlig materiale for mange nøkler, men de finnes også i jern. Nøkler i jern har vi få av, men dette skyldes nok både at jern diskrimineres bort ved metallsøk, at jernnøkler brytes fortere ned og at de er vanskeligere å gjenkjenne for de som driver med metallsøk.
Nå ser vi nøklene på middelalderens tun, og de opptrer da gjerne sammen med daterbare mynter, spinnehjul i bly, vektlodd og andre funngrupper. Siden gårdenes tun fra yngre jernalder og tidlig middelalder er lite dekket opp i arkeologiske utgravinger i vårt fylke er dette spennende områder å kombinere med geofysikk. Kanskje gir metallsøk oss den beste pekepinnen på hvor vi bør lete? Noen få tester på geofysikk på antatte tunområder er nå utført i 2020 og det blir spennende å se resultatet.
Gull
Gull har opp igjennom årtusenene fasinert mennesker, og er nok drømmefunn for mange av de som går rundt med metalldetektor. Men det er et sjeldent funn, og bare 19 av de ca. 2819 metallsøkfunnene vi har registrert inn i vårt fylke er av gull.
Det er noen spredte funn av gull fra yngre jernalder og middelalder, men det er mest deponert gull fra folkevandringstiden. Gull fra folkevandringstiden antar man at er omsmeltete romerske mynter. Romerriket går i oppløsning på slutten av 300-tallet og tidlig på 400-tallet. Men i 313 innførte keiser Konstantin den store gullmynten solidi. Solidi ble preget i flere hundre år, i 24 karat gull og de hadde en konstant vekt på 4,55 gram og var derfor en stabil handelsvekt.
Utover i folkevandringstiden sørget gullmynter fra det Øst- og Vestromerske riket for tilførsel av godt gull. Noe ble smeltet ned til betalingsgringer, barrer eller satt inn i smykkeproduksjon. Gullsmedkunsten var på et ekstremt høyt nivå, og mange av teknikkene er knapt mulige for dagens gullsmeder å mestre.
Noe av gullet endte i graver, noe ble mistet, og mye ble gravd ned i depotfunn.