Da Håkon Jarl skulle betale danskekongen Harald Blåtann for den delen av Norge han hadde overtatt, fortelles det at jarlen betalte 100 mark gull og 60 falker eller hauker i skatt. Det viser at det foregikk organisert fangst i Norge senest på slutten av 900-tallet, og at Harald Blåtann visste å verdsette fangsten.
Kostbare fugler
Vi vet ikke hvor langt tilbake i tid fangsten går eller hvordan den foregikk. Men funn av rovfugler i graver fra 400-tallet i Sverige forteller i hvert fall at fangsten er minst 1600 år gammel der. To hønsehauker i Gokstadhaugen viser at rovfuglfangst var etablert i Norge tidlig på 900-tallet. Vi vet ikke hvor mye eldre tradisjonen kan være.
Grunneier og kongens rettigheter
Gulatingsloven regnes å ha sine røtter i sen vikingtid. I den står det: 13. No um det bur haukar i utmarki, då skal jordleigaren hava dei, utan hin gjort atterhald. 14. Ingen skal taka annanmanns haukar, utan han vil bøte landnåm for det og føra haukane attende. 15. Men um han tek hauk i bunden i reiret, då er han tjuv, um hin hadde lyst for vitne at han hadde dei bundne.
I Magnus Lagabøtes landslov fra 1200-tallet er kongens rettigheter skjerpet på grunneiers bekostning. Kongen eier nå alle falker i fjellene. Falker som skal selges, må tilbys kongen først. Og kongen kan fritt fange falker på annen manns eiendom.
Klappnett for fangst av rovfugler. Nettet er selve fangstinnretningen. Illustrasjonene er hentet fra The Game Birds and Wild Fowl of Sweden and Norway av L. Lloyd (1867).
Fangst av fugleunger
I all hovedsak nevner lovene fugler ’bundet i redet’, det vil si ikke flyvedyktige unger, eller unger tatt ved redet når de nettopp er blitt flyvedyktige. Tre av fire fugleunger dør i løpet av første leveår. Det var derfor et sjansespill å satse på å fange små unger. Mange av dem var svake og mindre egnet til falkonering enn dem som ble fanget etter at de selv hadde lært å jakte.
På falkonerspråket følger fangstmåten betegnelsen på fuglene videre: eyass (unge i rede), essey nestling (unge som har fått vinger) og brancher (unge som har kommet seg ut på en gren).
En rovfugl som overlevde sitt første leveår, var et sterkt individ. Den var godt bygd og hadde god helse. Dette var de meste ettertraktede fuglene. Men de var selvsagt vanskeligere å fange enn unger som kunne plukkes rett fra redet.
Norske konger sentrale
De bevarte kongebrevene fra middelalderen er samlet i verket Regesta Norvegica. Kongebrevene viser at de norske kongene på 1100-, 1200- og 1300-tallet er sentrale i alle ledd når det gjelder falker fra Norge og Island. De har profesjonelle falkefangere ansatt, og de er selv aktive falkonerer. Vi ser at de gir bort ungfugler, fugler som har lært å jakte selv og voksne, spesialtrente fugler. Falker er statusgaver for kongene og deres gavebyttenettverk. Men det er også et stort åpent marked for rovfugler. Og man finner norske falker til salgs i ved mange europeiske havnebyer.
Falkoneringen i Europa når på 1200- og 1300-tallet sitt høyeste nivå i omfang og med tanke på kunnskap og status.
Nedgangstid i Norge
Under Håkon V er Norge på sitt høydepunkt økonomisk og i utstrekning. På midten av 1200-tallet vinner hanseatene for alvor innpass i Norge. Mindre og mindre av handelen og skipsfarten blir ført av nordmenn. Når kong Håkon VI dør i 1380, forenes Norge og Danmark etter hvert under det danske kongehuset. Uten konge og adel til å drive med falkonering forsvinner kunnskapen i Norge.
De danske kongene har egne interesser i falkefangsten. Norge har ikke lenger et kongehus som benytter og handler med falker, og den økonomiske og samfunnsmessige makten til å drive handelen ligger hos hanseatene. I 1370-årene bygde hanseatene et eget handelshus i Lübeck kun for dressur av norske falker. Falkefangeren er nok fortsatt norsk. Men selve falkoneringen, med opptrening og bruk samt inntektene fra eksport, er nå tapt.
Hollenderne kommer
Hvordan fangsten og handelen artet seg på 1400-tallet vet vi lite om, men det oppgis at europeiske fyrster kjøper norske jaktfalker på 1400-tallet. Norges aktive rolle går helt tapt når også selve fangsten overtas av utlendinger.
På 1500-tallet dukker falkefangsten igjen opp i skriftlige kilder. Nå er det hollenderne som er sentrale. Hollandske falkefangere følger tømmerskip inn i hver en norsk fjordarm og leier fangstrett av den danske kongen. Holland har få hekkende rovfugler, men mange trekker over landet. Hollenderne har alt spesialisert seg i alle ledd av falkoneringen. De bruker effektive fangstanlegg for å fange rovfugler (særlig vandrefalk) på trekket. Spørsmålet er derfor om de store fangstanleggene med hytte kommer inn med hollenderne, eller om dette er en eldre og kjent metode også i Norge. Jakt- og vandrefalker fanges og på sensommeren og tidlig på høsten. Det kan være norske bønder fangstet hønsehauker samtidig som hollenderne drev med organisert falkefangt.
Nedgangstid i Europa
I løpet av 1700-tallet dabber interessen for falkoneringen av ved de europeiske hoffene. De symbolske aspektene finnes ikke lenger. Falkoneringen er redusert til rent tidsfordriv. Falkonering kan nå godt beskrives som svært kostnadskrevende, svært tidskrevende og totalt unyttig. Neppe et politisk korrekt ideal når adelens hoder nå rullet etter revolusjonen i Frankrike. Det drives noe falkonering i enkelte land, og vi kjenner noen få ekspedisjoner som henter norske rovfugler i 1840- og 1870-årene. Det var fortsatt en viss militær bruk av falker til å fange fiendens brevduer. Og på 1900-tallet ble de blant annet brukt til å holde flystriper fri for fugl.
I 1833 innføres skuddpremie på rovfugler i Norge. De engang så ettertraktede statussymbolene blir nå ansett som rotter med vinger. De skulle drepes med alle midler. Flere arter drives til utryddelsens rand før fredninger kommer i 1920-årene. Neste trussel er den sure nedbøren. På nytt blir vandrefalk og spurvehauk nesten utryddet.
I dag er interessen for falkonering økende i Europa. Den største trusselen mot norske rovfugler nå er økonomisk kriminalitet med eggsamling og fangst av fugler til det illegale markedet.