Jaktfalk (falco rusticolus)
Som statussymbol var jaktfalken høyest plassert blant rovfuglene. Den er verdens største falk.Jakt med hauker heter på engelsk hawking og dekker jakten med de kortvingede rovfuglene. Det skarpe skillet mellom hauker og falker er en forholdsvis ny oppdagelse som ikke berører det vi vil belyse her. I eldre litteratur brukes hawk som fellesbetegnelse på alle rovfuglene. I noen tilfeller er hawk betegnelse på hannfuglene, mens man da kaller hunnene for falcons. For enkelthetens skyld bruker vi her betegnelsen falkonering om all jakt med rovfugler.
Lengde: 50-60 cm
Vingespenn: 130-160 cm
Vekt: hann 1100 g, hunn 1750
Antall egg: 2-5
Jaktfalken hekker og har sine leveområder primært i høyfjellet, men de kan også hekke ved kysten. Ungfugler trekker ofte ut mot kysten i sine første leveår. Den er en nordlig fugl, og den trekker ikke sørover om vinteren.
Det er flere typer jaktfalker, den grønlandske er nesten helt hvit. Den islandske er også hvit, men har en del større sorte og grå felt enn den grønlandske. Mens den norske altså er mer gråbrun. Et spennende spørsmål er om 1000 år med fangst, og spesielt søk på de lyse hunnfuglene i Norge og på Island, har forsterket fargenyansene?
Den grønlandske jaktfalken var lite tilgjengelig i middelalderen, men den kunne tidvis bli tatt på trekk i Island og Norge. Den islandske ble ofte tatt på trekk i Norge. Den ble på 1700- og 1800-tallet observert noen få ganger også i England. De siste engelskmennene som fanget jaktfalker i Norge i 1838, 1840 og 1841 oppga at hvite falker trakk over til Norge. Siste fangst av norske jaktfalker var i 1940-årene. Falkene skulle brukes av det engelske flyvåpenet for å holde fugler unna de militære flyplassene.
Jakt og næringsvalg
Fjellrypa er jaktfalkens hovedbytte i høyfjellet, i Norge står fjellrype for opp mot 96 % av dietten. Lokale betingelser spiller inn, og smågnagere og hare står også på menyen. På kysten tar jaktfalken lomvi, lundefugl, måker og ender m.m. Størrelsen gjør at den kan ta store fugler som grågås. Jaktfalken tar bytte i luften, men også på bakken eller på vann. Den kan fly med bytte som veier opptil 1800 gram. Den er sjelden og krever store, åpne jaktområder.
Menneskenes bruk
Som statussymbol er jaktfalken høyest plassert blant rovfuglene. Bare ørnen som keisersymbol sto høyere, men ørn synes lite brukt til jakt i Europa. Det er en mindre mengde jaktfalker tilgjengelig, så ved mange hoff var nok jaktfalken noe man hadde kun til seremoniell bruk.
Fredrik II skriver på 1240-tallet boken De arte venandi cum avibus (The Art of Falconry). Han oppgir at jaktfalken kan læres opp til å jakte på alt som de andre falkene kan jakte på, men at den gjør det med større mot, kraft og hastighet.
Jaktfalken ble oftest brukt til jakt på traner og hegrer, men også ender og harer. Hegrer og traner er store fugler som kunne skade eller drepe falkene. Selv jaktfalken blir liten når jakten innebærer at de må felle en fugl med et vingespenn på over to meter og en vekt på to-fire kilo. Å få falkene til å jakte på bytte som ikke står på deres naturlige matseddel, er regnet som optimalt, og symbolsk er felling av et bytte som er større enn jegeren egnet for et krigeraristokrati.
Omfang
I toppårene på 1700-tallet kommer ca 300-500 jaktfalker hvert år inn på markedet og inn i gavenettverk via den danske kongen. Dette er jaktfalker fra Island og Norge. Det fanges også falker i Sverige, og i grenseområdene mellom Norge og Sverige er det vanskelig å vite hvem som fangster. Av utlendinger ser det ut til at spesielt franskmenn og noen tyskere fangstet i Sverige. Også for de svenske kongene var jaktfalker en gaveartikkel.
En risikofylt investering
Jaktfalkene var det ypperste symbolet på rikdom og makt. Men en jaktfalk har sitt naturlige leveområde i nordlige og kalde strøk. Mange fugler døde derfor etter kort tid i varmere og fuktigere strøk i Europa. Ved salg til for eksempel Midt-Østen betalte oppdragsgiverne for falkene før avreise og fikk levert fuglene levende eller døde.
Ved et godt dokumentert tilfelle kom ti norske jaktfalker til England i 1870, syv av dem døde i løpet av et halvt år. En spansk nedtegnelse fra 1300-tallet oppgir at man kan forvente at fire av fem dør eller fungerer dårlig. Men at en vellykket jakt med den femte likevel gjorde det strevet verdt. Verdien i en fugl som har overlevd og som jakter godt etter ett år i fangenskap, er derfor mangedoblet i forhold til en redefanget ungfugl som nettopp er kommet på markedet.
Hønsehauk (accipiter gentilis)
Hønsehauken utstråler kraft og uforsonlig villskap, så det er ikke merkelig at den i middelalderen symboliserer ridderen. I familien accipitridae er det to fugler som er brukt i falkonering. Det er den kraftige og allsidige hønsehauken og den mindre spurvehauken.
Jakt med hauker heter på engelsk hawking og dekker jakten med de kortvingede rovfuglene. Begrepet hawk of the fist dekker det faktum at de oftest sendes etter bytte direkte fra hånden. I eldre skriftlige kilder brukes ordene hauk og falk om hverandre. Vi har valgt å bruke betegnelsen falkonering om all jakt med rovfugler.
Lengde: 48-61 cm
Vingespenn: 95-125 cm
Vekt: hann 900 g, hunn 1400 g
Antall egg: 2-5
Hønsehauken hekker og har sine leveområder primært i skogsområder. Hønsehauken hekker i store deler av Europa, og de trekker ikke. Den er en kraftig, allsidig og imponerende jeger. Særlig er hunnen en stor og fryktinngytende rovfugl. Føttene og klørne er kraftige, og de gule øyene lyser av villskap.
Jakt og næringsvalg
Hønsehauken er en bakholdsjeger som liker skog, hogstflater og overgangssonene mot landbrukets kulturlandskap. Den har god akselerasjonsevne og tåler å slå ned på byttet i krattskog. Den jakter i stor grad på fugler på størrelse med trost og kråke. Den tar hare, ekorn og andre rovfugler. At den jakter et så hurtig bytte som ekorn, sier litt om ferdighetene. Den tar også åtsel. På kysten kan unge hønsehauker selv falle som bytte for hubroen. Om vinteren kan hønsehauken trekke inn mot bebyggelsen.
Menneskenes bruk
Hønsehauken utstråler kraft og uforsonlig villskap, så det er ikke merkelig at den i middelalderen symboliserer ridderen. Den er på sitt optimale i skogkledd kulturlandskap og var nok den mest egna rovfuglen for falkonering i Norden.
Hønsehauken finnes i de fleste europeiske land og står ikke så høyt i ren status, men flere europeiske konger hadde den likevel som sin favoritt i jakten. Dette henger nok både sammen med typen jaktlandskap og hønsehaukens ekstreme og allsidige jaktegenskaper. I eldre skriftlige kilder oppgis de nordlige hønsehaukene å være kraftigere enn de sørlige.
Vandrefalk (falco peregrinus)
Den ekstremt høye hastigheten gjorde vandrefalken populær blant europeiske konger. Det ble i eldre tider skilt mellom de kortvingede haukene (= spurve- og hønsehauk) og de langvingede haukene (= falkene). Det skarpe skillet mellom hauker og falker er en forholdsvis ny oppdagelse som ikke berører det vi vil belyse her. For enkelthetens skyld bruker vi her betegnelsen falkonering om all jakt med rovfugler.
Lengde: 40-50 cm
Vingespenn: 95-115 cm
Vekt: hann 700 g, hunn 1150 g
Antall egg: 2-4
Vandrefalken hekker på norskekysten, men trekker sørover og overvintrer ved Europas kyster og elvemunninger. Vandrefalken er utbredt langs kysten, men finnes også i åpne skoger. Den jakter gjerne ved de store myrene, eller på de åpne kystlyngheiene. I noen tilfeller er de observert i byer og i fjellstrøk.
Jakt og næringsvalg
Vandrefalken er spesialist på å fange annen fugl, og som regel fanges byttet i flukt. Kostholdet varierer fra lokalitet til lokalitet. På våre kyster består det i stor grad av måker, duer og alkefugler m.m.
Farten er vandrefalkens våpen. Den kan slå bytte nedenfra eller ovenfra. Fra stor høyde angriper de i opptil 320 km/t.
Fjellrypa er jaktfalkens hovedbytte i høyfjellet, i Norge står fjellrype for opp mot 96 % av dietten. Lokale betingelser spiller inn, og smågnagere og hare står også på menyen.
På kysten tar jaktfalken lomvi, lundefugl, måker og ender m.m. Størrelsen gjør at den kan ta store fugler som grågås. Jaktfalken tar bytte i luften, men også på bakken eller på vann. Den kan fly med bytte som veier opptil 1800 gram. Den er sjelden og krever store, åpne jaktområder.
Menneskenes bruk
Vandrefalken ligger høyt statusmessig, men det varierer noe hvor foretrukket den er i jakten. Oftest oppgis den til å være den nest beste falken. Enkelte spanske skribenter og Fredrik II oppgir den som den optimale jeger, og at den ligger helt opp mot jaktfalken i jakten, mens noen av de engelske kongene oppgir at de foretrekker en god hønsehauk fremfor en vandrefalk. Det er særlig den ekstremt høye hastighet som gjør vandrefalken ettertraktet. Vandrefalken flyr godt i team, der to eller tre falker jakter sammen. De jakter også på hegrer og traner, men oftest på ender og duer, og i noen tilfeller på glenter. Det optimale for fangst var årskullet etter at de hadde lært å jakte, samt ett år gamle ungfugler. Med alderen ble falkene vanskeligere å lære opp.
Trekkfugl
Siden vandrefalken er en trekkfugl, var den tilgjengelig i store deler av Europa. Mange følger trekkruten langs kysten mellom Spania og Norge der det lå fangstanlegg hele veien. I Norge var Lista tidlig et hovedområde for fangsten. Vandrefalken har da også navnet sitt fra trekket og kalles ofte for pilegrimsfalk. I Holland spesialiserte man seg tidlig på fangst av rovfugler på trekk, også kalt passage hawks. Vandrefalkene trekker over, men siden den ikke hekket i det flate Holland, måtte man spesialiser jakten på flygedyktige falker. I Holland ble vandrefalker fangstet i falkehytter frem til 1926.
Spurvehauk (accipiter nisus)
Spurvehauken var vanlig over hele Europa i middelalderen og hadde lav omsetningsverdi. Men den var velegnet når unge prinser skulle læres opp i falkonering.
I familien accipitridae er det to fugler som er brukt i falkonering. Det er den kraftige og allsidige hønsehauken og den mindre spurvehauken.
Lengde: 28-40 cm
Vingespenn: 60-80 cm
Vekt: hann 150 g, hunn 320 g
Antall egg: 4-5
Spurvehauken hekker og har sine leveområder primært i utkanten av skogsområder og i skogkledd kulturlandskap. Spurvehauken hekker i store deler av Europa. Noen trekker sørover om vinteren, mens andre overvintrer i Norge. De som overvintrer, holder til i åpnere landskap om vinteren, de trekker mer mot bebyggelsen, og de slår gjerne ned på småfugl som oppsøker matbrettene i folks hager.
Spurvehauken ser ut som en liten utgave av hønsehauken. Den er en ekstremt smidig bakholdsjeger. Den har enorm akselerasjonsevne, og de tåler å slå ned på byttet i krattskog. Den tar gjerne småfugl i hager og kratt. Den har lange bein og tær. Hunnen er, som vanlig hos rovfugler, større enn hannen. Hos spurvehauken er denne forskjellen stor, og hunnen er i gjennomsnitt dobbelt så tung som hannen.
Jakt og næringsvalg
Spurvehauken jakter på småfugler i skogkanten og i hekker, og den trekker gjerne jakten inn i hager og parker. For hannen står finker og meiser på menyen, mens den større hunnen også tar skjære, trost og due.
Menneskenes bruk
Spurvehauken er liten, og det var hunnfuglen som ble brukt til falkonering. Ettersom den finnes over hele Europa, hadde den i middelalderen lav status og liten omsetningsverdi. Men den er en smidig og underholdende jeger, og den var, sammen med dverg og tårnfalken, godt egnet til opplæring av de unge prinsene. Opplæringen av de unge adelssønnene synes å starte med at de får sin første lille rovfugl i 8-10-årsalderen. Også for enkelte av kirkens menn og for adelskvinner var dette en egnet og akseptabel rovfugl. Det er funnet spurvehauker i svenske graver fra jernalderen.
Arkeologiske funn av bein fra spurvehauk i middelalderens Bergen virker kanskje rart. Her skulle man jo forvente bein fra høystatusfuglene jakt- og vandrefalk beregnet for eksport. Men en spansk kilde fra 1300-tallet gir oss et hint. Under lengre transport av større partier rovfugler hadde falkoneren tydeligvis med seg en spurvehauk også. Spurvehauken er sart og vanskelig å holde frisk og fin. Dersom den ble syk og døde under transporten, var det et varsel om at det var fare for å miste de andre og langt dyrere fuglene også.