Arve Larsøn Helleman var 19 år da han dro fra Sverige. Han kom først til Kongsberg, hvor han jobbet en tid ved bergverket, før han kom til Larvik som 23-åring i 1702, slo seg ned og giftet seg.
Helleman levde nok ikke noe stjerneliv – i hvert fall ikke etter vår målestokk. Men sikkert er det at den svenske innflytteren i en lang periode tidlig på 1700-tallet var Larviks eneste autoriserte bymusikant. I august 1722 fikk nemlig Helleman enerett fra grev Ferdinand Anton Danneskiold Laurvig på å spille i forlovelser, brylluper og alle andre tilstelninger som trengte musikk.
Livet som autorisert bymusikant var ikke noen dans på roser for Arve Larsøn Helleman. Stadig måtte han slå ned på selvlærte spillemenn, skolerte organister og militærmusikere som også ville være med på moroa. Disse "fuskerne" dukket stadig opp ved tilstelninger og tilbød sine tjenester – uten noen grevelig tillatelse.
Den fortvilte bymusikanten hadde ikke noe annet valg enn å trekke "fuskerne" for retten. I 1731 ble en sagdreng ved Fritzøe sagbruk straffedømt for å ha spilt offentlig og fratatt instrumentene sine. I 1734 ble en far og en sønn tatt i å spille uten tillatelse. Hva straffen deres ble, vet vi ikke. Rettsbøkene fra Arve Larsøns Hellemans tid som bymusikant forteller om mange slike "musikkrettssaker".
Hvordan hverdagen som byens eneste autoriserte musikant var, vet vi ikke så mye om. Følte Arve Larsøn Helleman seg som en popstjerne? Ble han beundret av Larviks kvinnelige befolkning? Der de historiske kildene ikke kan fortelle, kan bare fantasien gi oss svar.
