Havnivå forteller om alder
For 12000 år siden fantes ikke de kystnære områdene slik vi kjenner dem i dag. Dagens strender lå på havets bunn mens de tidligste innbyggerne i Vestfold hadde sine strender og lune viker over hundre meter opp i terrenget.
På slutten av den siste istiden var Nord-Europa dekket av et islag som var opptil tre kilometer tykt. Isen trykket ned landskapet så mye at havet sto opptil 175 meter høyere enn hva det gjør i dag. Da klimaet ble varmere, begynte isen å smelte, og trykket letnet. Landet hevet seg igjen, og for knappe 12000 år siden begynte det å komme folk til de ferske kystene her i Vestfold. For arkeologene er landhevingen et verktøy for å finne ut hvor gamle steinalderboplassene er.
Skjærgård langs E18
Menneskene som bodde i Sør-Norge i eldre steinalder (ca. 10000-4000 f.Kr.), slo seg ned tett ved vannkanten.
De padlet små båter omkring i skjærgården og livnærte seg mest av fisk, skalldyr og andre ressurser som havet gir. Derfor vet vi at de fleste boplassene vi finner i dag, lå nær stranden den gangen de var i bruk.
Siden vi vet hvor mye og i hvilken hastighet landet har hevet seg, kan vi regne oss tilbake til hvor gamle boplassene er ved å undersøke hvor høyt de ligger over havet.
På denne måten vet vi for eksempel at de eldste boplassene nær Paulervann ved E18 i Larvik, som ligger 127-130 meter over havet, må være omtrent 11800 år gamle, mens boplassene i Martineåsen, et par kilometer øst for Pauler, er 11200 år gamle, siden de bare ligger 100 meter over havet.
Landet hever seg ennå, og i deler av Norge anslår geologene at det fortsatt er mellom 75 og 100 meter som gjenstår. I de første årtusenene etter at isen ble borte, gikk prosessen mye raskere enn nå, og derfor kan forskerne bruke dette «måleverktøyet» ganske direkte på de eldste boplassene.
En person som levde for 10000 år siden fikk med seg kraftige landskapsendringer i løpet av livet. Det som var en grunn vik da en steinalderjente var liten, kan ha blitt til en dalbunn før hun fylte 40. Steinaldermenneskene visste kanskje bedre enn oss at landskapet er noe som alltid forandrer seg, og at evigvarende fjell og fjorder ikke egentlig finnes.
Flyfotografering
Flyfoto brukes for å oppdage kulturminner som ligger under bakken i dyrket mark. Fra luften kan man se utpløyde gravhauger og hus som vekstforskjeller i kornet. Dette kalles vegetasjonsspor. Vetgetasjonsspor dannes der det har vært gravd hull eller grøfter i bakken i eldre tider. Etter hvert fylles dette med jordmasser med en annen sammensetning enn ellers i området. Det gjør at kornet vokser annerledes der kulturminnene ligger. Vekstforskjellene er spesielt synlige i tørre somre.
Lidarskanning
Lidarskanning utføres som oftest fra fly eller helikopter, men vi bruker dette også fra bakkenivå. Pulser sendes mot bakken, og returneres når de treffer trær, steiner, hus eller kulturminner. Data over bakkenivå som vi arkeologer ikke er så opptatt av fjernes (trær, hus, infrastruktur). Man sitter igjen med selve markoverflaten der man kan se kulturminnene som kan være umulige å se i en tett skog på for eksempel flyfoto.
Georadar
Georadar fungerer omtrent på samme måte som et ekkolodd, elektromagnetisk energi blir sendt ut fra antennesystemet og returnerer fra objekter i bakken som for eksempel stein og grøfter. kulturminner vil avtegne seg i dybdeskivene som (som regel) lett gjenkjennelige strukturer, men dette ser vi først når alle returer blir satt sammen til horisontale dybdeskiver. Av dybdeskivene kan vi lage animasjoner som vi kan bruke til visualiseringer av funn. Vi har til nå kjørt flere kvadratkilometer med georadar i Vestfold og selv om datafangsten går relativt raskt er den systematiske analysen av hvert datasett fremdeles en omfattende jobb.
Magnetometer
Magnetometeret måler små variasjoner i naturlig bakgrunnsmagnetisme som finnes overalt. Kulturminner er forstyrrelser i magnetismen. Menneskelig aktivitet som forårsaker slike forstyrrelser er ofte høy temperatur: Et ildsted, kokegrop, kremasjon osv. Har det vært høy nok temperatur vil kulturminner fremtre som sorte felt på datasettet,
Innmåling og bruk av GPS
Korrekt kartfesting er svært viktig. Da kan kulturminnet sikres mot ødeleggelse ved utbygging, og det kan gjenfinnes etter mange år.
GPSene arkeologene bruker, benytter seg både av satellitter som sirkler i bane rundt jorda, og bakkestasjoner som korrigerer signalet og posisjoneringen. Dette er såkalte CPOS GPSer med en nøyaktighet på +/- 10 cm. En smarttelefon gir sjelden bedre nøyaktighet enn 5 meter.
GPSen er koblet til en tablet-pc (liten datamaskin) med blåtannsforbindelse. Programmet ArcPad kobler GPS-koordinatene med kart. Arkeologen ser kulturminnet på kartet umiddelbart.
Sjakting
Sjakting brukes mest i dyrket mark og noen ganger i skog. Arkeologen samarbeider tett med maskinfører. Gravemaskinen fjerner det øverste jordlaget 2-4 m brede striper. Stripene kalles søkesjakter og kan være alt fra noen få til noen hundre meter lange. Arkeologene bruker krafse og og fjerner det som ligger igjen av det øverste jordlaget. Slik kommer de ned på undergrunnen. I undergrunnen kan et godt trent øye finne rester av boplasser og graver.
Vanligvis finner man såkalte stolpehull, ildsteder, kokegroper og ardspor (arden er forløperen til plogen). De ser ut som striper og flekker og skiller seg ut fra den urørte undergrunnen rundt dem. Flere stolpehull på rekke viser hvor det har ligget såkalte langhus i bronse- eller jernalderen. Mange kokegroper på ett sted kan tyde på at det har vært et helligsted i eldre tider.
Arkeologenes samlebegrep for alt de finner under sjakting, er strukturer. Ligger det flere strukturer innenfor et område, kalles det for en lokalitet.
Overflateregistrering
Overflateregistrering foregår ved at arkeologen går systematisk over terrenget og ser etter kulturminner som er synlige på bakken. I større områder går flere arkeologer manngard.
Det krever lang erfaring å oppdage kulturminnene og forstå hva de er rester av. Det kan være vanskelig å se forskjellen på kulturminner og naturens verk. Kulturminnene kan se ut som voller, groper, steinsamlinger eller skille seg ut ved at det vokser annen vegetasjon på dem enn ellers i området. Eksempler på kulturminner som oppdages ved overflateregistrering er gravhauger, gravrøyser, gamle åkrer og rydningsrøyser, hulveier og bygningsrester.
Prøvestikking
Prøvestikking brukes når arkeologene våre leter etter steinalderboplasser. Før de går ut i terrenget jobber de med kart og gamle havnivåer for å finne ut hvor det var fint å bo i steinalderen. Boplassene lå gjerne nært datidens strand og i le for vinden.
I terrenget leter arkeologen opp steder som var velegnet å bo den gangen havet sto langt høyere enn i dag. Så graver hun/han flere prøvestikk med spade. Prøvestikk er hull i bakken som er 30-50 cm i diameter og 20-40 cm dype. Jorda blir spadd opp og såldet. Et såld er et stort sikt. I såldet kan arkeologen finne hele eller skadede pilspisser, kniver eller skinnskrapere, men som regel er det avfall fra redskapsproduksjon som ligger igjen. Arkeologene kaller dette avslag. Avfallet er små biter av flint, kvarts, bergkrystall eller andre bergarter. Ingenting annet har overlevd siden steinalderen. Alt som var laget av skinn, bein eller tekstil er vanligvis forsvunnet.
Metallsøking
Metallsøker brukes vanligvis i dyrket mark. En erfaren person går systematisk over åkeren og lytter etter lydsignaler som viser at det ligger metallgjenstander nede i bakken. Lydsignalene kalles utslag. Utslagene undersøkes ved at et lite hull blir gravd og gjenstanden tatt opp. Dersom utslaget ligger dypere ned enn det øverste jordlaget og metallsøkeren selv ikke er arkeolog, er det en arkeolog som gjør denne delen av arbeidet.
Funnene kan være rester av jernredskap, smykkedeler eller mynter. Men det meste som gir utslag, er bruskorker og annet moderne søppel. Det krever derfor mye erfaring å skille de interessante utslagene fra de uinteressante.
Metallsøk brukes gjerne før sjakting med gravemaskin. Type funn og hvordan de fordeler seg utover jordet gir en pekepinn på hvor arkeologene bør sjakte for å finne kulturminner lenger ned i bakken.
Det er ikke fritt frem for alle å bruke metallsøker overalt. Les mer om bruk av metallsøker her.
Datering
karbondatering
Blir gjerne kalt C-14 datering. Alt organisk materiale inneholder flere typer karbon samlet opp i et livsløp, Karbon-14 er radioaktiv og mengden svinner sakte bort ved organismens død, og i løpet av 5730 år vil mengden karbon-14 være halvert. Man kan derfor regne ut og datere når treet, dyret eller mennesket døde. Et eiketre kan ha lang levetid og gir da en usikker datering siden treet kan ha levd i 400 år, mens skall fra en hasselnøtt vil gi sikrere datering siden den har et års levetid. De siste par århundrene med stor menneskelig påvirkning med industrialisering og atomsprengninger gjør at metoden ikke funger godt på nyere materiale.
Vedart
For karbon-14 dateringer er det viktig å kjenne til trearten kullet kommer fra. Noen trær som eik kan ha lang levetid, mens andre som hassel og or har kortere levetid. Treet har forskjellig nivå med oppsamlet karbon. En fire hundrede år gammel eik vil ha 400 års oppsamling i midten, men et år ytterst. For å datere et ildsted, en kokegrop eller en kremasjonsgrav er derfor kjerneved fra eik minst egnet, mens for eksempel kvist fra trær med kort levertid er best. Alle våre karbonprøver sendes derfor til vedartsanalyse først.
Dendrokronologi
Dendrokronologi bestemmer alderen på treverk ved hjelp av årringanalyse. Trær danner en årring for hvert leveår, og bredden på årringene varierer med sommertemperaturen. Man ser på et tverrsnitt av en treprøve og sammenligner denne med kjente referanser. Eksempelvis kan man si at en stavkirke er bygget med tømmer felt kort tid etter 1138, eller at gravkammeret i Oseberggraven ble bygd av trær felt i 834.
Typologi
For å forstå arkeologiske utgravinger, kikker man på typologi for å få en relativ datering. En øks eller et smykke har en stilart på dekor som har endret seg over tid. Karbonprøver fra utgravingen kan så skje på bakgrunn av denne relative dateringen typologien gir, og inngå i videre arbeid med en grav eller en hustuft. For en steinalderboplass gir typologien, havnivå og datering sammen en sikrere ramme.