Hvert år blir mynter funnet med metallsøker. Det er viktig at de som bruker metallsøker, følger retningslinjene som du finner her.
Myntkabinettet ved Kulturhistorisk museum har ansvar for mynter som er eldre enn 200 år. Her finner du en nettutstilling de har laget om norsk mynt gjennom 1000 år (dokpro.uio.no).
Norske mynter
I vikingtid var det ikke noe myntvesen i Norge. Likevel finner vi innimellom gamle mynter i Vestfold.Olav Tryggvason gjorde et forsøk på å prege mynt under sin regjeringstid i årene 995-1000. Han hadde, som mange andre vikingkonger, hentet krigserfaring og sølv ute i Europa og hadde sett fordelene med innføring av mynt. Bare én type mynt ble preget. Det var en penning. Etter hans død i år 1000 ble Norge dominert av den danske kongen i 15 år.
Olav Tryggvasons penning er kjent i bare fire eksemplarer fra funn i Sverige og Tyskland. Tre eksemplarer er oppbevart på museum, mens et eksemplar som var i privat eie gikk tapt på 1760-tallet. Den er enda ikke funnet i Norge.
Neste mann ut var Olav Haraldsson. Han hadde også sett et fungerende myntvesen i de landene han besøkte. Makten hans i Norge ble endelig sikret ved slaget ved Nesjar i 1016. Olav regjerte i årene 1015-1030. Under ham fikk Norge et mer stabilt forsøk på å innføre kongelig mynt. Men også han ble drept, og en ny periode med dansk dominans fulgte.
I 1035 kom Magnus den Gode til makten. Etter ham fulgte en lang rekke norske konger ved makten. Med Harald Hardråde (1047-1066) kom den endelige innføringen av et norsk myntvesen. Godt kjent fra sagaene er fortellingen om den såkalte Haraldslåtten, med klager på at hans mynter hadde så lavt sølvinnhold at hans egne menn knapt godtok dem som betaling.
Mynter og sølv
I vikingtidens Norge er det sølvet som er verdimåleren og ikke den enkelte mynt. Derfor blir mye mynt smeltet om til barrer, armbånd eller betalingsringer. Det er også vanlig å dele opp mynter og andre sølvgjenstander i mindre biter og veie dem for å få riktig mengde sølv til å betale med. Slike oppdelte sølvgjenstander kalles hakkesølv.
En long cross fra Nøtterøy
En liten sølvmynt fører Mel Gibson, Charles prinsen av Wales og prinsesse Kristina av Tunsberg sammen.
I 2011 ble en liten sølvmynt funnet på Nøtterøy. Den er en såkalt long cross og ble myntet av Edvard I. Long crossen åpner et spennende vindu til middelalderen med krig, maktallianser og statsdannelser. Kong Edvard I var svogeren til prinsesse Kristina. I Mel Gibsons film Braveheart fremstilles han som en svært usympatisk konge. I virkeligheten var han en dyktig politiker og en romantisk anlagt mann. I dag kan prins Charles takke Edvard for at han kan kalle seg Prince of Wales, men skottene har nok fortsatt lite å takke Edvard I for. Fortellingen om Edvard forbinder det gamle England med Skottland, Norge og dagens Spania.
Edvard I
Edvard var på korstog i 1272 da han fikk melding om at faren hans, Henrik III, var død. Edvard var da tidlig i 30-årene, og han var vant til åpen strid og skjulte intriger. I ungdomsårene skal han ha vist tegn på sadisme. Som konge var han hard, men politisk svært dyktig. Edvard hadde vinnende vesen og høvisk fremtoning. Han regnes som svært intelligent, var utrettelig i arbeidet og viste måtehold med god mat og vin. Og han var svært forelsket i sin kone. Edvard fikk tilnavnet Longshanks (Langbein – han var 188 cm høy) og regjerte i perioden 1272–1307.
Sammen med faren hadde Edvard vært i borgerkrig med deler av den engelske adelen. Og han satt i fangenskap hos sin egen gudfar, Simon de Montfort, som ledet baronenes opprør mot kongen. Etter å ha flyktet ledet han en hær som befridde kongen og knuste opprøret. Edvard sørget for at han som konge ikke kom i samme ugunstige posisjon som faren. Han fulgte også utviklingen av parlamentet, reformering av lovverk og adelens makt nøye.
Kjærligheten og døden
Edvard var gift med Eleonore av Castilla. Eleonore fulgte sin mann på korstog, og hun fulgte ham i krigen i Wales. I alt fikk de 16 barn, men mange dem døde i ung alder. Alt tyder på at de to var sterkt knyttet til hverandre.
Eleonore døde i Nottinghamshire i 1290. Hun ble ført til Westminister Abbey i London der hun ble gravlagt. I dyp sorg kommanderte Edvard av det skulle reises kors til minne om henne i alle de byene hvor begravelsesfølget hvilte ut. Det siste av disse korsene ble satt opp ved det som da var den lille landsbyen Charing, nå en travel del av London kjent som Charing Cross. En kopi av korset står fortsatt på jernbanestasjonen der.
Erobringen av Wales
Med Edvard kom en bølge med aggressiv nasjonalisme inn over England. Jødene ble utpekt som syndebukker, og mange ble utvist fra riket. De måtte bære merker på draktene sine, fikk forbud mot å ansette kristne tjenere osv. Utad gikk kongen selv i front for hæren for å erobre Wales og Skottland.
Waliserne hadde lenge sett med skepsis på England og det normanniske aristokrati. Den keltiske adelen holdt fast på sin uavhengighet og sitt eget språk. Kelterne var samlet under Gruffydd ap Llywelyn som kalte seg selv Prince of Wales. De ga kraftig motstand mot Edvards invasjon. Da lederen ble drept, tapte waliserne sin uavhengighet. Edvard bygde nå en kjede med for å sikre kontrollen over Wales.
Edvards arveprins ble født ved Caernarfor festning i 1284. Han fikk tittelen Prince of Wales, en tittel som den engelske arveprinsen (nå Charles) fortsatt har.
Skottland tvinges i kne
Filmen Braveheart fremstiller Edvard som en tyrann. Og i virkeligheten er det heller ikke mye skottene har å takke han for. Da Wales var innlemmet under den engelske kronen, stod Skottland for tur. I 1296 ble den skotske kongen John de Balliol tatt til fange. Han overga kronen til Edvard. I triumf førte Edvard The Stone of Scone (en steinblokk som var brukt i kroningsseremoniene for de skotske kongene) til Westminister Abbey. Den ble lagt inn under stolen som Edvard fikk bygd til kroningsseremoniene for de engelske kongene. Handlingen var et sterkt symbol på den engelske monarkens herredømme over Skottland.
I Skottland reiste folket seg i flere opprør. Først under Sir William Wallace (portrettert av Mel Gibson i Braveheart) og deretter Robert Bruce. Ved Edvards død hadde han fortsatt ikke kontroll over Skottland. Han krevde at man skulle bære med seg beina hans hver gang en engelsk hær skulle til Skottland i krig. På gravsteinen fikk han gravert inn sitt eget motto Pacta Serva (Keep Faith - behold troen) og Scotorum Malleus (the Hammer of the Scots - skottenes hammer).
Edvard I og forbindelsene til Norge
Edvard levde samtidig som Magnus Lagabøte. Under deres fedre Henry III og Håkon IV hadde de diplomatiske båndene mellom England og Norge blitt svekket. Edvard og Magnus Lagabøte styrket dem igjen. Det kan vi se ut fra brev og gaveutvekslinger.
Magnus Lagabøte ble konge ved siden av sin far (Håkon Håkonsson, den gamle) i 1257. Håkon døde på Orknøyene i 1264, og Magnus ble enekonge. Magnus er mest kjent for sitt arbeid med lovgivingen og for stabiliserings- og fredspolitikk. Han forlot farens linje med utadvendt aggresjon. I arbeidet med landsloven var Alfonso Xs lovverk forbilde. I utenrikspolitikken er det lett å se at Edvards appetitt på Wales og Skottland kunne medføre spenning mot et norgesvelde som under Håkon IV hadde kravet på Isle of Man, Hebridene, Shetland, og Orknøyene. Magnus døde i 1280.
Edvards kone, Eleonore, var halvsøster til Alfonso X av Castilla. Dermed var Edvard inngiftet i samme familie som søsteren til Magnus, prinsesse Kristina. Edvard og Elenore ble gift i Burgos i 1254, mens Kristina giftet seg med Alfonso Xs lillebror, Fillippus, i 1258.
Margrete av Skottland – allianseekteskap
I 1286 døde den skotske kongen Aleksander III i en rideulykke. Han hadde ingen nær arving. Barnebarnet hans, den norske prinsessen Margrete, ble dronning av Skottland da hun var tre år gammel. Margrete var datter av den norske kongen Eirik Magnusson, og mange fryktet borgerkrig med et barn på tronen.
I 1290 forhandlet Norge, England og Skottland fram Binghamtraktaten. Margrete ble lovet bort til Edvard Is sønn og arving, den fremtidige Edvard II. Ekteskapet skulle forene den engelske og den skotske tronen og forsterke alliansen med Norge. Høsten 1290 seilte flåten som skulle føre den da syv år gamle Margrete til England. Men Margrete ble syk og døde under reisen, bare syv år gammel.
Alliansegaver
Allianser ble inngått og vedlikeholdt gjennom giftemål og gaver mellom hoffene i Norge, England og Castilla. Den ypperste gaven den norske kongen kunne gi var jaktfalker. Falkonering var forbeholdt eliten. Her kan du lese mer om falkonering.
I 1276 blir et brev sendt fra Magnus Lagabøte til Edvard I. Magnus bekrefter å ha mottatt brev fra kong Edvard og uttrykker ønske om at fremgangen for England og den engelske kongen må vare ved. Som tegn på fornying av vennskaps- og fredsavtaler, sender han gaver til den engelske kongen: tre hvite og åtte grå jaktfalker, et sølvstaup, 800 røyskattskinn og et helt hvalhode med barder.
Et brev fra 1282 viser hvordan gaver og giftemål er integrert i diplomatiet. Brevet gikk fra kong Edvard til svogeren kong Alfonso X av Castilla. Edvard forteller om sine samtaler med den franske kongen i Amins. Til slutt i brevet heter det at han sender kongen fire grå jaktfalker. Ettersom han selv nylig mistet ni hvite jaktfalker, har han ingen slike å sende nå. Men sendemenn er reist til Norge for å skaffe hvite falker.
Grimestadskatten
På Grimestad i Stokke skulle noen bønder ta opp poteter i 1936. Hvor mye poteter de fant vet vi ikke, men de fant en sølvskatt fra vikingtid på nesten 2 kilo.
Gjemt og glemt?
Siden slutten av 1800-tallet har forskere prøvd å finne ut hvorfor edelmetaller ble gjemt bort. Og hvorfor de ikke ble gravd frem igjen. Den vanligste oppfatningen har vært at folk brukte jorda som “bank” – at sølv- og gullsakene rett og slett var verdisaker som ble gjemt bort for å ligge trygt i urolige tider, og at eieren ble forhindret fra å finne dem frem igjen. Kanskje døde han brått, kanskje måtte hun flykte. Så var det ingen igjen som visste om at sakene eksisterte.
Gudeoffer
Kanskje ble verdisakene gravd ned eller gjemt bort som offergaver for å blidgjøre gudene og opprette vennskapsallianser med dem. Akkurat som man brukte gaver til å knytte allianser mellom enkeltmennesker eller familier i samfunnet ellers. Om depotet var en offergave, skulle den jo ikke tas opp igjen av jorda.
I gudediktet Håvamål snakker Odin om hvor viktig gaver er
Klær og våpen
er vennegaver,
slikt gjør vennskapet synlig;
det varer lengst
om lykken er god,
når vennene veksler gaver.
Det tok 1000 år før Grimestadskatten ble oppdaget. Det er en gåte hvorfor noen gravde sølvet ned i bakken. Foto: Kulturhistorisk museum.
Edelmetalldepoter i andre land
Funnene ble før kalt ”skattefunn” eller ”sølv- og gullskatter”. Nå sier vi forskere “depotfunn” eller “edelmetalldepot”.
I Europa har folk gravd ned edelmetaller i jorda eller lagt dem ned i vann og fjellsprekker siden bronsealderen for 3-5000 år siden. På 400-tallet var det vanligst å gjemme bort gull, mens i vikingtid og tidlig middelalder var det mest sølv som gjaldt. Folk gravde ned både smykker, mynter og andre gjenstander.
På Gotland er det spesielt mange sølvdepoter. Men edelmetalldepoter finnes også i alle landene rundt Østersjøen, i Skandinavia, på de Britiske øyer og i området fra Elben til Russland. Cuerdale-depotet fra Storbritannia er blant de mest kjente.
Liten sølvmynt fra stor keiser
En sølvmynt funnet utenfor Tønsberg forteller om storpolitikk i Europa. I tiden da den ble laget, foregikk de første spede forsøkene på innføring av mynt som betalingsmiddel i Norge.
Den lille mynten er godt bevart. Den har blitt litt bøyd, men nesten all skrift er leselig. På den ene siden ser vi et kors plassert i en sirkel med prikker. Korset står ikke midt i sirkelen. På den andre siden ser vi et portrett som også er omgitt av en sirkel med prikker. Under portrettet og opp langs kanten kan vi lese bokstavene REX HEIN. Resten av skriften forsvinner under den bøyde kanten. Alt peker mot den tyske kongen Henrik II (tysk Heinrich II). Mynten er da preget i Dortmund mellom 1002 og 1024.
Henrik II ble født på 970-tallet og døde i 1024. I 1002 ble han det vi ville kalt tysk konge da han ble konge av deler av Østfrankerriket. I 1014 kronet paven ham til keiser av det tyskromerske riket.
Henrik II var oldebarn av Henrik I av Tyskland. På midten av 900-tallet ebbet strømmen av sølvmynter fra islamske områder ut. Angelsaksisk og tysk/frankisk mynt fylte tomrommet som oppsto. Under keiser Henrik I (919-36) ble det funnet sølv i Harzfjellene i Niedersachsen. Henrik II kunne derfor prege mynter med god sølvverdi.
Hvordan kunne denne mynten ende opp på et jorde utenfor Tønsberg? Kanskje var det noen som mistet den? Eller kanskje den ble gravd ned sammen med flere andre mynter og sølvbiter som et såkalt depotfunn, altså et skattefunn. Mynten kan også ha vært lagt i enten en førkristen (hedensk) grav eller en kristen grav.
Mynten ble funnet av Pål Fadum da han brukte metallsøker på en gård utenfor Tønsberg i 2012.
Sinnsyk konge - falske mynter
1-skillinger fra 1771 ble preget av en gal dansk konge. De var i bruk i Norge i 106 år mens ryktene gikk om falskneri.
Skjønt en skillingsmynt preget med 1771 er ikke nødvendigvis fra 1771. Forvirret? Vel, det var også kongen som preget denne mynten. Christian VII (VII = 7) var sinnsyk og styringsdyktig i bare tre av de 42 årene han var konge. Få konger har en så lang og omstridt regjeringstid som Christian. Og ingen norske mynter har hatt så lang og omstridt omløpstid som 1771-skillingen. På 1700-tallet var Norge underlagt Danmark. I Norge og Danmark var de vanligste myntene daler og skilling. Det ble preget separate myntrekker for de to landene. På de norske myntene stod navn, monogram og portrett til de dansknorske kongene. De var også påført de korslagte hammerne som var logoen til myntverket på Kongsberg.
Utmyntingen og lureriet
1-skillinger fra 1771 ble preget i et antall som for den tiden var helt hinsides normale opplag. Det offisielle utmyntingstallet er på nærmere 55 millioner! Mynten ble preget både i København og ved Altona i Danmark og i Kongsberg.
Mynten ble først preget i 1771, men den ble merkelig nok slått med uendret årstall i 1773 og deretter årlig i perioden 1779–1785. Den norske utmyntingen på ca 2,1 millioner eksemplarer fant sted i 1784 og 1785. Utmyntingen ved Kongsberg skjer uten at myntmerket med de to hammerne i kors anvendes. Dette er på direkte instruks fra myndighetene ettersom bruken av eldre årstall og det enorme utmyntingstallet ikke skulle bli allment kjent i befolkningen.
Fram til 1771 var bare sølvmynter i bruk, og metallverdi og myntverdi hang sammen. Med 1-skillingen fra 1771 blir den første skillingsmynten i kobber preget. I alt ble det preget 54 757 104 stk. Dette tilsvarer 650 tonn kobber eller 90 kubikkmeter råmetall. Kobber ble kjøpt inn fra Tyskland og Sverige. Noe ble utvunnet i kobbergruvene på Røros, noe var gjenbruk fra nedsmelting av brennevinskjeler. Forskjellige opphavssteder og urenhetene fra gjenbrukt metall ga varierende fargenyanser i kobberpartiene brukt i myntproduksjonen. Dette ga opphav til rykter om falsk mynting.
Varianter
På 1700-tallet ble stemplene som ble brukt til å prege myntene, håndlaget. 1771-skillingen ble trykket i stort opplag og ved tre myntverksteder i to land. Det ble derfor laget mange stempler. For hvert nye stempel ble det et lite avvik (en variant) fra de eldre stemplene. I alt kjennes 600-700 forskjellige stempler. Man ser fort forskjeller når man legger flere 1771-skillinger ved siden av hverandre. Noen har kraftige tall og bokstaver, mens noen har tynne. Også formen på rosettene varierer. Flere varianter har feilstavinger. Ordet DANSKE kan være stavet DANKSE, DANAKE eller DNASKE. Vi vet ikke hvor mange varianter som finnes.
Siden stemplene ble laget for hånd, var det også før 1771 en liten variasjon i myntene. Men med 1771-skillingen ble variasjonen påtagelig. Folk flest begynte etter hvert å ane uråd. De mange variantene og feilene i preget, varierende diameter og tykkelse på myntene, tilsynelatende nyslåtte mynter med et eldre årstall kom i sirkulasjon – alt ga grobunn til rykter om falskmynting. Ryktene ble så sterke at staten måtte spre plakater for å forsikre befolkningen om myntenes verdi. I desember 1773 erklæres at:
Den utvortes Forskjel i Præget af den roulerende Kobber-Mynt, som alene rejser sig af Stempelskærernes manér og de af dem brugte større og mindre bokstaver, ikke forvolder mindste Forskjel i sammes lige gehalt og Værdi, hvorom enhver sig med Vægt kan overtyde, men at den skal i alle Kgl. Og offentlige Kasser uden Modsigelse vorde antagen.
Overgang til kroner og øre
I Danmark blir 1-skillingen fra 1771 tatt ut av sirkulasjon av kong Frederik VI i september 1814. Mange mynter ble likevel gjenbrukt som blanketter for preging av nye mynttyper. På danske 12-skillinger fra 1812, dansk 1/3-spesiedaler uten år og norsk 1-skilling fra 1824 er det av og til rester av eldre preg som viser at mynten har hatt et tidligere liv som 1-skilling fra 1771.
I 1814 går Norge i union med Sverige. Danske skillinger ble avskaffet ved lov i 1839 og 1842, men det oppgis at mynten var i omløp fram til 1876. I 1876 ble overgangen til ny myntenhet (kroner og øre) sluttført under kong Oscar II.
Lykkemynt før og nå
Arkeologer finner ikke sjelden 1771-skillinger. Mange er nok mistet, men det kan også være små offergaver (kastskillinger). 1771-skillingen var i så måte godt egnet ettersom 7-tallet var lykkebringende. En mynt med fire syvtall (to i monogrammet til Christian VII og to i årstallet) ga godt håp om medgang. Mang en bonde har nok bedt en stille bønn og knipset en 1-skilling fra 1771 på jordet i håp om god høst.
Mynter har et årstall preget inn og kan ikke være eldre enn dette årstallet. Det kan heller ikke jordlagene de ligger i. Myntene gir presis datering. Derfor blir arkeologer glade for myntfunn på utgravningsplassen.
Litteraturtips
- Benzon, Gorm 1978: De fandens penge. Utgitt av Kreditforeningen Danmark. ISBN 87-980670-0-1.
- Pedersen, Frank 1991: 1 skilling 1771, med appendiks om ½ skilling 1771. Utgitt av Norsk Numismatisk Forening. ISBN 0801 – 4957.